Hurra for Norge, 17. mai og olje

Når verden og vår virkelighet forandrer seg – så forandrer også språket seg. Vi trenger nye ord og uttrykk for å beskrive det som har blitt vår nye hverdag. En slik språklig nyvinning er uttrykket "våre nye landsmenn", et uttrykk som halter litt. For ofte blir det vel brukt en smule nedsettende? Det ligger en liten undertone av at de nye ikke er helt fullverdige landsmenn, ikke på samme måte som våre landsmenn på havet, som kongen sender varme tanker til på nyttårsaften, i hvert fall. Av utenlandsk opprinnelse er det sjelden noen fordel å være her til lands. Det til tross for at vår egen konge er tredje generasjons innvandrer. Nok en språklig merksnodighet. For innvandrer er greit, da har man vandret inn fra et annet land og hit til oss. Men både annen og tredje generasjon er jo født her. Det er klart, det beskriver jo at familien er noenlunde ny i landet, men hvor lenge skal man telle? Femte, sjette eller tiende? En eller annen gang blir det jo veldig dumt. Han er hundre og niende generasjons innvandrer, liksom.
For når blir man helt norsk, egentlig? Hva skal til for å være norsk? Handler det om å ha bunad, like lutefisk og smalahoved ligger jeg innmari dårlig an. På det annen side, så er det vel Grandiosa som er nasjonalretten. Uten at det hjelper meg så mye. Jeg er usikker på hva en italiener ville sagt om Grandiosa’en vår, men pizza er det jo, okke som. Det er jo ikke typisk norsk i utgangspunket – pizza, altså. Men det er en innvandrerrett vi har annektert til det fulle, på linje med hamburger og muligens følger kebab hakk i hæl. Kokekaffe er erstattet med cappuccino og latte, vi feirer Halloween og vi snakker engelsk helt ubesværet. Ja, men vi føler oss norske, gjør vi ikke? Til og med erkenorske og vikingætta. Vi snakker om det typisk norske, som om vi visste hva det er. Uansett hva det er, så er vi jo stolte av det. Brunost og lusekofte, ostehøvel og binders. Men hvordan behandler vi store nordmenn? Ibsenhuset er et parkeringshus og Knut Hamsun er nazist. Ingen vet hvordan Munch uttales eller hvor Skrik er.
Norge er pur ungt, som alle vet feirer vi kun hundre år som nasjon i år. Selvsagt har landet lagt der lengre enn som så. Folk har det visstnok bodd her også. Men de snakket dansk, og før det var norrønt – og det snakket de over hele Norden. Så språket er nytt også, nåja – det er til dels bare dansk med aksent. Det meste av det vi kaller norsk er vel noe vi har lånt eller raska med oss på utenlandsturer. Da som nå, ikke sant? For det er jo som Peer Gynt svarte på spørsmålet: "De er jo norsk?". For hva svarer da vår nasjonalhelt, erkenordmannen? "Af fødsel, ja!", før han ramser opp alt hva han har lært og fått fra andre nasjoner. Det kan vi nok alle gjøre, enten vi er andre eller hundre og niende generasjons innvandrer.

Mann for sin hatt

Klær skaper mannen, heter det. Kanskje er det sant. Selv er jeg som skapt for utvaska olabukser og en gammal Motörhead t-skjorte, i hvert fall. Jeg vet ikke om uttrykket er gammelt, mye var jo annerledes før i tiden. For nå er det vel mer riktig å si at klær skaper kvinnen? Det er i hvert fall uten tvil kvinner som bruker mest tid, penger og tankevirksomhet på klær. Selv ønsker jeg å tenke minst mulig på garderoben min. Et besøk i klesbutikken blir, for min del, mer vellykket jo kortere det er. Det er en helt umulig tanke å ta en tur innom bare for å kikke og prøve litt, uten å ha noe reelt ønske om å kjøpe noe. Men uttrykket om at klær skaper mannen er nok mer kjønnsnøytralt enn man først tenker seg. For det dreier seg vel mer om det som er hele konseptet bak en rekke kvinnemagasiners bli-ny-artikler. Nesten hvem som helst kan se ut som hva som helst, bare man blir kledd opp eller kledd ut. For det vet vi jo alle, at det går an å kle seg om, om man ønsker å gjøre inntrykk. Vi kler oss pent før et jobbintervju og tar på oss en gammal band t-skjorte før vi går på konsert. Vi kler oss som den vi vil være, både til hverdags og fest. Sånn er det bare, vi gjør det alle som en. Det til tross for om at vi alle kan enes om at det er det indre som teller. Ja, for det sies både titt og ofte; det er det indre som teller. Men likevel er jeg ikke helt sikker på om John Lennon hadde fått platekontrakt i dag.
Selvfølgelig er teller det indre, intelligens og godhet blir verdsatt. Men det blir kanskje ikke alltid mer verdsatt enn et flott utseende? For det sies vel oftere om menn at de ligner en gresk gud, enn at de minner om en gresk filosof? Når fikk du sist et kompliment, enten du er mann eller kvinne, for at du har skaffet deg ny kunnskap? Nei, det er nok ikke så vanlig som å kompliment for ny sveis. Utseende teller og det er gjennom klær, og eventuell sminke, vi presenterer oss selv for omverdenen. Vi markerer oss, rett og slett, både som den vi er og hvem vi ønsker å tilhøre. Skottene, for eksempel, viser med mønsteret på kilten hvilken klan de tilhører, hippier har håret langt og pønkere har håret rett opp. Slik viser vi vår stammetilhørighet, samtidig som det er en salgs kontaktannonse. Sånn ser jeg ut, og jeg søker likesinnede. Klær handler om identitet og det er gjerne i ungdomstiden det betyr mest, vi vil skape oss selv. Store forbilders klesvalg gjenspeiler seg gjerne raskt i ungdomskulturen. Når jeg var seksten, så mange jenter ut som Madonna – de forsøkte i hvert fall. Når gutter sminker seg og bruker store, men falske, diamanter i ørene er det visstnok David Beckham som har skylda. Men så gror vi til og tar det hele med noe mer ro, plutselig går vi i dress og synes det er helt fint, selv om vi ser ut som alle andre med dress. Klær skaper mannen, men bare dersom man er mann for sin hatt.

Derfor er det alvor i vår lek i dag

Livet er en lek, sier vi når vi er i medvind og ting går oss godt. I motsatte tilfeller kan vi snakke om at livet er en jobb og at nå sliter vi. Eller vi kan si at nå går arbeidet som en lek. Med andre ord setter vi mennesker, tilsynelatende, mer pris på lek enn arbeid. Noe har til og med gått så langt som til å kalle oss Homo Ludens, det lekende menneske. Det er nok mye sant i det, for det finnes nesten ikke måte på hva vi kan finne på. Vi samler på mer eller mindre unyttige ting, lightere eller vinylplater, unyttigheten kommer så absolutt an på øyet som ser. Noen snekrer, dreier og skrur sammen skrap og løse deler til dyreimitasjoner. Andre lager en kopi av dansebandet Vikingarna i trolldeig – i full størrelse. Utvilsomt morsomt, men ikke særlig nyttig. Så det er nok mest den lekne siden ved menneskesinnet som kommer til syne. I hvert fall mer enn den arbeidsomme, selv om det ligger masse innsats og arbeid bak. Slike, og lignende, prosjekter er overskuddsfenomen – vil jeg tro. For sånn blir det jo ofte etter hvert som vi gror til, at leken er manifestert overskudd. I det minste den type lek og kreativitet som vi for eksempel ser hver fredag på Norge Rundt.
For vi vokser fra leken. Kanskje det er derfor vi ikke alltid forstår alvoret i barns lek? For det er kanskje ikke sånn at vi virkelig foretrekker lek framfor arbeid. I hvert fall er det arbeid som blir verdsatt. Det er arbeidet som adler mannen, som vi alle vet. Skal man opp og fram her i verden må man jobbe, gjerne døgnet rundt. Da blir det ikke mye rom for lek og moro. Arbeid er seriøst og målrettet, lek er tøv og omveier. Så det er lett å tenke at det ene er mer viktig enn det andre. Rette vinkler og linjer virker ofte mer formålstjenelig. Ikke noe slinger i valsen, liksom. Lek er greit, men bare som en forberedelse til det virkelige livet. Derfor er det alvor i vår lek i dag. Vi bare varmer opp til voksenlivet. Det gjelder å være godt forberedt, det er klart. Kanskje det er derfor det finnes så mye krigsleker til guttene, og pynte- og sminkedukker til jentene? Da slipper de jo å bli så overrasket når de trer inn i voksenlivet.
Men så har vi jo også en helt annen side av saken. Nemmelig dem som har gjort leken til alvor. For det finnes jo kreative yrker. Så kan man ta moroa ut av det. Ta for eksempel en regissør som setter opp et en komedie av den dritmorsomme Shakespeare. Han har det nok ikke så artig under prøveperioden. Nei, han går nok rundt og har problemer med sine fortolkningsovergrep og med skuespillerne. Skuespillerne, på sin side, sliter med rollefigurer, undertekster og scenografien. Arbeid, smerte og svette skal til for å skape resultater. For man fortjener ikke det man har kommet lett til. Sånn er det nå engang bare med den saken. Det skal ikke være lett, sier vi og sukker i enighet.

Den som bare var ei ku i den grønne eng

"Det er ikke alltid gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet." Jeg tror det er omtrent sånn ordtaket lyder. Det er i hvert fall riktig nok, men, som det er med så mye annet, finnes det nok et utall varianter – så jeg kan vel kalle dette en lokal sådan. Av en eller annen grunn ser jeg for meg kuer i fullt drøvtygg. Som kikker over gjerdet, og tenker hm, kanskje jeg skulle tatt en nærmere kikk. Hvorfor jeg tenker på kuer er meg et lite mysterium. For det får det jo nesten til å virke som om jeg aldri har sett en levende ku ute i friluft før. Men det har jeg. Flere ganger. Jeg har ikke akkurat sittet på gjerdet og glodd på kuer, men jeg har observert dem. De kikker ikke over gjerdet og lengter etter grønnere gress. Nei, de tygger og koser seg, tar et lite skritt til siden og gomler videre på det nærmeste gresset. Så jeg tenker på kuer, og vet det er feil. De som en gang i Gamle Dager fant på utrykket, tenkte nok heller ikke på kuer. For det er jo vi mennesker som kaster lange blikk, ikke sant? Hvor som helst, bortsett fra her og her er der jeg må være.

For vi lengter til andre steder eller etter at ting skal være bare litt annerledes. Bare jeg for gjort det, bare jeg hadde det eller det – da, ja da, skulle alt vært så mye bedre, tenker vi. Selvsagt kan det være sant iblant, men like ofte er det ikke sånn. Gresset er ikke alltid grønnere, himmelen ikke alltid blåere et annet sted. Dette vet vi, likevel går vi ofte med en liten uro inne i oss, kunne jeg hatt det bedre, går jeg glipp av noe? Akkurat denne nagende uroen er det mye av reklamen som retter seg mot. Hadde ikke livet ditt vært bedre med en ny bil? Ny nese? Nytt kjøkken? Nye klær? Du er ikke helt på topp, og det kan bli bedre, sier reklamen – og det er lett å tro på. Raske svar finnes, virker det som. Slå på tv og se ekstrem oppussing, ekstrem make-over og ekstrem barneoppdragelse. Ja, du er ikke bra nok, du holder ikke mål og du vet det. Gresset er grønnere et annet sted. Selv om du ikke er ei ku. Eller rettere sagt, fordi du ikke er ei ku.
Det er slitsomt å være menneske, den som bare var ei ku, kan vi tenke. Forhåpentligvis ikke eid av en sånn utro eier som Per Spellemann. Han vet jo ikke om han vil ha fele eller ku. Antagelig er det ikke så fett å være sånn der moderne ku heller, en som må stå på bås året rundt. Da er jo ikke gresset grønt noe sted, antar jeg. Nei, kanskje en bare skulle være fornøyd sånn som det er. For det er jo unektelig sånn at dersom gresset skulle være grønnere på den andre siden av gjerdet, så er det jo grønnere der man kom fra straks man har hoppet over. Da er man jo like langt, og må hoppe tilbake igjen. Men hva skjer da? Ikke særlig annet enn at man har gode muligheter for trim. Har du noen gang sett ei ku hoppe over et gjerde? Nei, det er nok et sjeldent og uelegant syn.