Er du jente, eller?

Tidene skifter og vinden blåser, for å parafrasere Bob Dylan, eller noe sånt. Men det finnes også visse ting som aldri forandrer seg. Kjønnsroller for eksempel, er visstnok ganske sementerte greier. Like fullt er det ganske så mange som snakker, og ikke minst skriver, om at mannsrollen er i stadig forandring. Den er visstnok under press også, og det er hardt å være mann. Derfor finnes det blant annet manneforskere, som forsker på hvordan det er å være mann. De finner sikkert ut mye, men forhåpentlig spør de ikke menn, for menn er så dårlige på å snakke. Spør jenter, de er opplært til å prate. Neida, jeg mener ikke å være frekk. Jeg har støtte i seriøs forskning. I en barnehage i Sverige filmet de i garderoben mens de hjalp barna i klærne. Samtalene de ansatte hadde med jentene forflyttet seg fra avdelingen og ut i garderoben. Guttene snakket de ikke med. Men de snakket til dem: Kle på deg!, Kom hit!, Fort deg! Gutta svarte sjølsagt også med kommandoer: Hjelp meg!, Lua! Ikke akkurat personlighetsutviklende og dype samtaler.

For det er jo sånn da, til tross for likestilling og bevisste foreldre, forskolelærere og lærere, så oppforer vi oss ikke likt mot gutter og jenter. Vi oppfordrer jenter til å sky konflikter og gutter til å konkurrere, for å si det svært så forenklet. Spør man små gutter hva det er å være gutt, svarer de at det er å ikke være jente. De definerer seg altså ved å nevne alt de ikke gjør som jenter gjør, leke med dukker, sitte stille, tegne osv. Gutter er ikke jenter, og de vet det. (Dette minner meg forresten om en av mine hjertesaker. Som alle vet, så klages det over at gutter ikke leser, og med lesing menes boklesing. Ja, men da bør man kanskje slutte å snakke om boklesing som jenteaktivitet, da? Gutter vil jo ikke gjøre jenteting.) Vi har hørt det lenge nå, ikke sant? Gutter maser og bråker, og får mest oppmerksomhet. Jenter er still og snille, og får være i fred. Er det ikke sånn i barnehagen, så blir det sånn i skolen. For det er jo ikke så nøye om det er positiv eller negativ oppmerksomhet. Alle forstår uansett hvem som er hovedperson. Så jenter ender opp med lite trening i å få respons på det de gjør. Gutta overvurder gjerne sine evner.

Gutter gjør ikke jenteting, sånn er det med den saken. Men dersom jenter gjør gutteting, blir det lagt merke til. Derfor heter det kvinnelig forfatter, jentefotball og jenteband, for eksempel. Det heter sikkert kvinnelig brannmann også. Men jeg har aldri hørt om guttegitarist, selv om guttemusikken visstnok finnes. Jentene inntar sjølsagt mannebastionen etter hvert, ofte i stillhet, noen ganger ved kvotering eller med masse bråk og ståk – de siste blir sjølsagt beskyldt for å være guttejenter. Ja, det er forskjell på gutter og jenter. De lærde strides om det er natur eller kultur, gener eller miljø. Spiller ingen (kjønns)rolle spør du meg. Noen som har vært kultur i tusener av år er så godt som natur.

Snurr film

Husker du hva du så på barne-tv da du var liten? Er du på min alder, så kan jeg nok gjette det. Litt Leikestove, noe Romlingane, en dash Mr. Nelson og Pernille – for ikke å glemme Pompel og Pilt. Mye dukketeater, med andre ord. En barndom fylt med pedagogikk og absurditet. Noen ganger var det tegnefilm. Det var stor stas. Jeg kunne se på hva som helst bare det var tegnefilm. Nå kan de fleste unger her i landet se tegnefilm akkurat når de måtte ønske det. Da jeg var liten var det ikke sånn. Som sagt hendte det at dukkene tok en pause og vi fikk se noe animert, stort sett var det på julaften. Men noen kunne se tegnefilm hjemme, nesten når de ville. Ikke på tv, selvsagt. Nei, de hadde lerret til å spenne opp og filmfremvisere og Tom og Jerry på filmrull, og det hele var uten lyd. Så antagelig kunne de ikke se film når de ville, men bare når far i huset orket å finne frem alt. Men det var en sikker vinner i barneselskap, det er klart. Like stas er det ikke å vise film til sjuåringer i dag. De har sett film før. Men pølser vil de ha.

Nei, det er klart det har skjedd mye på barneunderholdningsfronten. Tv har jo for lenge siden blitt en fullstendig selvfølge. Det flimrer over skjermen døgnet rundt og det finnes egne barnekanaler. Det er noe på tv når de vil se på tv. Vi var fullstendig styrt av klokka. Barne-tv var barne-tv og det var en halvtime i døgnet. Til samme tid hver dag, unntatt hvis det var sport. Ikke kan jeg huske at det var noen annen sport enn langrenn heller, men det er et sidespor. Klokka seks var det vår lille halvtime, take it or leave it. Vi slukte alt rått og ukritisk. Heldigvis var vi under NRKs trygge beskyttelse. NRK vil oss ikke noe vondt, det var i hvert fall helt sant på syttitallet.

Var det formiddagssending så var det Trim for eldre, noe jeg gjerne så på når jeg lå syk hjemme fra skolen. Dessuten sluttet de å sende for kvelden mellom tjueto og tjuetre, så vi skulle komme oss i seng og være trøtte på jobb dagen etter. Slike hensyn tar ikke TV3. Barne-tv var selvsagt en del av storsamfunnets pedagogiske prosjekt. Vi måtte lære mye for ikke falle langt bak russerne, det var våpenkappløp og erobring av verdensrommet – må vite. Ja, antagelig var Leikestove et viktig våpen i den kalde krigen. Hva Mr. Nelson og Pernille skulle ruste oss for, føler jeg at er mer usikkert. Tilbudet nå har blitt alt for bredt til at NRK kan spille en så stor rolle i dag. Selvsagt er barne-tv et begrep dagens barn også har inne. Men det har ikke en like stor og tydelig oppdragende rolle, barn i dag vil nok ikke huske det de så på barne-tv. Verken Barnas Supershow eller Fritt Fram kommer til å bli en så tydelig referanse som Pompel og Pilt eller Vibeke Sæther er for oss, spår jeg. Dukkene har pensjonert seg, reparatørene kommer ikke tilbake.

Jeg snører min sekk…

Vi nordmenn har alltid vært, som kjent, født med ski på beina. Som mødrene må ha grædt! Tar man med i betraktningen at det ikke var helt uvanlig å føde åtte – ti unger, blir det nesten ikke til å holde ut å tenke på. Det jeg ikke er helt sikker på, er om de også var født med staver? Jeg kommer i hvert fall verken langt eller fort fram uten staver. Selv om det nok kunne hjulpet de nyfødte på traven, så ble det jo enda verre for mødrene. Riktig nok var jo vintrene både snørikere, kaldere og lengre før, men mange ble vel likevel født mens solen skinte og det var bart på marken. Det må ha hemmet den grovmotoriske utviklingen noe kraftig å stampe rundt med ski på beina, ble de faktisk født med staver også, så gjorde nok ikke det underverker for finmotorikken heller. Lettere var det kanskje for de som var født på vinterstid og kunne nyttiggjøre seg disse redskapene fra første stund. Men like fullt må man vel lære å krabbe før man kan gå – selv gå på ski. Ugreit å krabbe med ski, det vet alle som har falt i bakken. Dessuten, ble man født med fullt utvokste ski, eller vokste skiene med barna? Slike ting er det nok dessverre ikke lett å få fullgode svar på. Ingen av min generasjon er født med ski på beina, i hvert fall som jeg vet om. Så sikker kunnskap fortaper seg nok bakover i historien. At dagens ungdommer skulle være født med ski på beina, er det vel de færreste som tror. De som har vært i nyhetsbildet nå rundt nyåret er helt klart født skiløse. Mange dro i hvert fall til skiparadiset Hemsedal uten ski. De dro visstnok kun for å feste, men kan det bli afterski uten ski først? Det kan kanskje by på problemer å finne ut hva som kom først av høna og egget, men hva som kommer først av skitur og afterski er rimelig uproblematisk å finne ut av.

Men Rune Gjeldnes er kanskje født med ski på beina? Han har i det minste hatt ski lenge på beina nå. Han er som kjent på vei over Antarktis og er nå den som har gått lengst alene på ski. Rune har nå gått snaut 3000 kilometer på ski, og han er ennå ikke framme – så bare det er sagt. Det er langt, og det er slikt som nesten bare nordmenn driver med. Selvfølgelig er det norskinger som har den forrige rekorden også. Men ski i seg selv er jo også et rimelig særnorsk fenomen. Det er ikke mange ord det norske språket har bidratt med til det internasjonale språksamfunnet, men ski er altså et av dem. Det betyr antagelig kløyvd stokk, som vi jo kjenner fra for eksempel skigard. Dessuten henger det også sammen med ordet skeid, som betyr noe sånt som; vei mellom åkrene på en gård eller veistykke en greier i ett uten å hvile. Men jeg regner med at Rune Gjeldnes må hvile i ny og ne. Selv har jeg hvilt skikkelig lenge nå. For dessverre har det jo blitt lang mellom snøvintrene her i Østfold. Vi kan snøre vår sekk, men det er sjeldent vi kan spenne våre ski.

Ordet er ditt, for kun kroner fem

Demokratiets grunnstein er uten tvil ytringsfriheten. Der medborgerne kan si hva de mener om øvrigheten, både høyt og til hverandre, uten å være redd for represalier, får aldri myndighetene for mye makt. De, myndighetene altså, må forsøke å beholde befolkningens gunst. I London finnes det kjente Speaker’s Corner i Hyde Park. Siden 1872 har en mengde kjente og ukjente mennesker, som for eksempel Karl Marx og Georg Orwell, utrykt sine tanker og politiske ideer der. Enda flere har sikkert møtt opp for å underholdes, og eventuelt opplyses. Et slikt offisielt ytringspunkt har selvsagt gjort det mulig for myndighetene å forby offentlige ytringer andre steder, men det er en annen historie. At det likevel har en funksjon og fylle, viser de store oppmøtetallene. Mange briter er innom en gang eller to i løpet av året, andre er innom et par ganger i måneden, mens hundrevis trosser vær og vind uansett. Det er ingenting å få kjøpt, ingen musikk – bare mennesker som har noe de vil ha sagt. Dessuten kan de selvsagt si det helt gratis.

Mange mennesker har mye hjertet, det er klart. De færreste vil vel ha problemer med å tro at jeg er en av dem. Jeg har i mange år sittet i sofaen, ikke sammenhengende, og ropt mot teven. Dessverre har jeg aldri helt fått klarhet i om den flotte Elvis-historien er virkelig sann, men mange med meg har sikkert hatt lyst til å skyte teven. Særlig under noe opphetede debattprogram. Men ikke har jeg pistol og ikke har jeg råd. Så jeg fortsetter å snakke hissig til teven. I det siste er det riktig nok ikke deltakerne i panelet som forundrer og forarger meg mest. For med teknologien har framskrittet kommet også til teven, og debattprogrammene har selvsagt blitt interaktive. Dere har nok ikke unngått å legge merke til stripen med SMSer som ruller nederst på skjermen? Si din mening, kun fem kroner pr melding. Helt utrolig billig. Men uansett om det er billig, så er altså ikke ytringsfriheten gratis lenger. Kanskje er det greit nok. Folk har i hvert fall nok lyst til å spre sine meninger, til at de synes det er verdt å betale for det. Det er jo lang billigere enn å blåse teven til himmels.

Nå nettopp, på nyttårsnatta sendte nordmenn tjuefem millioner SMS. Det blir ganske mange pr innbygger. Da føles det litt trist å ikke ha fått noen. Trøsten blir jo da at man har lest noen av disse SMS-greiene på teve. For eksempel på nattsendinger med musikkvideoer i det ene hjørnet og god plass til SMSer på resten av skjermen, kun fem kroner pr melding. Ikke søren om jeg vi ha tjuefem millioner sånne inn på telefonen min. Ytringsfrihet betyr ikke nødvendigvis at man behøver å si hva som helst, bare fordi man kan. Speaker’s Corner høres ut som en artig plass, verdt et besøk når man er i London. Men jeg tror jeg vil spare femmeren min og forsette å skjelle ut teven.




Check me out!