Sunday, March 19, 2006

Intensjoner og giverglede

Man behøver kanskje ikke være hardbarka sosialist for å legge merke til at det er en smule skjevfordelt her på vår lille klode. En liten titt på tv-ens aktualitetsprogram eller på de avissidene som ikke tar seg av sport eller kultur, bekrefter raskt en slik mistanke. Noen har mye, mange av dem er forresten representert på sport eller kultursidene, når jeg tenker meg om, andre mennesker har langt mindre. Vi husker vel alle når skipsreder John Fredriksen ga en tilfeldig forbipasserende tigger en tusenlapp og gratis råd om å ta seg sammen og skaffe seg en jobb. Det fikk jo noen etterspill, mange likte det ikke og syntes det var et uttrykk for pengemakta på det mest vulgære. Kanskje var det også vulgært. Men hva er egentlig en god gjerning? Hvordan skal slike gjerninger måles? Kanskje er det gjerningen i seg selv, eller kanskje handler det om hva det kan gjøre med giverens samvittighet? For hvor god kan en gjerning være dersom det ikke virkelig svir på pungen?

For det er vel utvilsomt slik at det er tradisjon for det siste. En god gjerning må den som gjør den virkelig merke, det bør helst være et offer. Det skal lutre sjelen. For kan det virkelig være en god gjerning om den ikke gjøres av den reneste godhet? Ja, jeg vet ikke. Noen gir mye av det lille de har av ren godhet. Så klart et de da gode mennesker. Men jeg føler at jeg må tvile på at skipreder John Fredriksen merket den tusenlappen han ga fra seg. Det gjør han selvsagt ikke automatisk til et dårlig menneske. Men det svei nok ikke på pungen. Tiggeren selv ble intervjuet i avisene etterpå, og syntes både pengene og rådet kom godt med. Da havner vi jo over på den andre siden av problemstilling rundt hva en god gjerning er, for å si det sånn. Kanskje er det også der vi bør være. For hvordan oppleves gjerning av den eller de som mottar den? Er du utligger og mangler penger til absolutt alt, så smaker nok en tusenlapp bedre enn en hundrings. Uansett hvem giveren er eller hva giverens hensikter er. Tror du ikke?

En enkelt handling bør kanskje måles etter virkningen, det blir ikke en god gjerning dersom det ikke gjør godt for andre. Hva som gjør mennesker til gode mennesker er nok en helt annen sak. Det handler nok også om intensjoner og ikke bare handling. Likefullt er det gjerninger som merkes uansett intensjoner. Så intensjoner som ikke følges opp av gjerninger er nok ikke noe særlig. Men det er lett å havne der. Med gode intensjoner som en ikke backer opp, mener jeg. Kanskje er det derfor vi ønsker oss gode gjerninger vi merker og til og med synlige? Vi vil merke det når intensjon og gjerning faller sammen, for da føler vi oss bedre selv også. En god gjerning blir jo ikke mindre god av at den for oss selv til å føle oss bedre også. Tenker Robin Hood følte seg ganske ålreit, til tross for at han var en kjeltring.
Syng med, alle sammen

Det har, ved en rekke anledninger opp gjennom livet, slått meg at mye ville sett annerledes ut om hverdagen hadde lignet noe mer på en musikal. Ja, selv musikal er vel å ta i noe, bare bakgrunnsmusikk sånn som det gjøres på film, ville satt farge på tilværelsen. Ukedagene består rett og slett av altfor lite pauker og basuner, trompeter og fioliner. Men det ville jo krevd en enorm synkronisering og gedigne samarbeidsevner blant musikerne, og blant alle andre også. En liten fredagettermiddagskø i den lokale matbutikken kan fort bli det rene helvete når alle har med seg hvert sitt orkester. For man må jo glatt regne med at folk er i noe forskjellig humør og følgelig trenger forskjellig stemningsmusikk. Dessuten ville det kanskje også medført at man måtte øve på noe så enkelt som å stå i matvarekø? Det har i hvert fall ikke jeg tid til på fredagsettermiddag. Men kanskje det hele kunne løses med guddommelig hjelp? Med himmelsk kor og himmelsk orkester? For de kunne jo være til stede overalt hele tiden. Dersom jeg har forstått konseptet riktig.

Så det med stemningsmusikk lar seg jo da løse, sånn jeg ser, med litt himmelsk hjelp. Men om livet skulle vært en musikal, ville det straks blitt mye, mye mer trøblete. Jeg er ikke blant de som har sett flest musikaler, verken på scene eller lerret. Like fullt tør jeg påstå at følgende ofte skjer, hovedpersonen går nedover en gate, musikk høres og hovedpersonen begynner å synge. Etter en liten stund stemmer alle forbipasserende i. De kan alle sammen både tekst og melodi, ja ofte synges det flerstemt også. Tenker man på det, så er det litt ekkelt. For det må jo bety at alle er tankelesere? Som om det ikke skulle være nok, danses det gjerne også, og alle kan trinna sine langt bedre en Blomster-Finn – og han har øvet ganske mye, det vet vi jo. Nei, musikaler er nok dessverre ikke særlig realistiske. Til vanlig er det mer en vanskelig nok å få folk flest til å gå i takt, for ikke å snakke om å dra lasset sammen. Bare spør en hvilken som helst leder. Nei, det er nok dessverre sånn at vi er altfor dårlige på samspill for å klare å gjøre livet til en musikal. Synkronsvømming kan vi jo bare glemme med det samme. Så kanskje Gud burde hatt Andrew Lloyd Webber med på en liten konsultasjon før han skapte verden? Bare sånn for å gjøre oss litt mer samstemte?

Det er langt fra sikkert at livet blir bedre med tydeligere dramaturgi. For det er nok slik som Arne Anka skriver i diktet ”Lön for mödan” sin ufullendte diktsamling ”Spyor & Mandelblom”: I allt du gjort / du varit huvudperson, / från vaggan til graven / från Flen till Mallorca / för slät och familj /för fru och barn / för grannar och vänner / i din bil / och på ditt fik. // Men på jobbet / de gav dig statistlön.” Så vi får synge med det nebbet vi har og kanskje øve inn noen små trinn.
Det viktigste er å vinne

For meg hadde det å få en sølvmedalje i OL vært en prestasjon av fullstendig overjordiske dimensjoner. Sånn er det sikkert for de aller fleste av oss. Men nå når vi har fått våre tropper hjem fra Torino og telt opp medaljer, er det ikke sølvet som glitrer – men gullet som glimrer. Dessverre glimrer det, gullet altså, med sitt fravær. Så vi er egentlig tapere av det OLet, for det er visst ikke det viktigste å delta. Det er bare seier som virkelig teller. Men det har jeg ant en stund, det med at å delta er viktigere enn å vinne, var nok den av min barndoms illusjoner som brast først. OL ble jo nærmest en skandale, vi smurte oss bort og tapte det ene slaget etter det andre. Ofte til, skrekk og gru, svenskene. Nå husker jeg det sikker forkjært, men uansett kom svenskene mye bedre ut av det enn oss. Det er surt. Vi skal være best på vinteridrett. Sånn er det bare. For er det noe vi kan, så er det snø og ski.

For Norgenasjonens ve og vel er det viktig med gode prestasjoner på ski og skøyter. Da kan vi være stolte av å være født her på berget. 15.46.6 betyr noe for de fleste nordmenn. Selv for en som meg, som er født ni år etter at Kupper’n tok gull i Squaw Valley. Kanskje er det fordi vi er en ganske ung nasjon, at vi setter vår lit til idrettsfolket. De som er raske og sterke blir nasjonale kjendiser og idoler. Gull i OL gir god nasjonal selvfølelse. Det føles godt å kunne hevde seg. Dessverre er jo vintersport ikke så innmari stort internasjonalt, selv om det var drøyt åtti nasjoner der nede i Torino. Så at vi gjorde det dårlige enn vi håpte på, gikk nok rimelig upåaktet hen rundt om på vår lille klode. Så selv om det nok kan være litt trist, så er det jo en trøst i at få nok egentlig har fått det med seg. Det er nok andre nordmenn som har gjort seg mer bemerket verden rundt. Som de fleste nok har fått med seg, så er det Ibsenår. Det er en nordmann som har blitt lagt merke til. Det er bare Shakespeare som spilles mer. Antagelig er det ett eller annet Ibsenstykke på gang ett eller annet sted, døgnet rundt. Men kultur og idrett er ikke i det samme løpet. Tiltross for all verdens utvidete kulturbegreper.

Kultur er jo også ganske langsomme greier i forhold til kulekjøring, ja til og med i forhold til femmila. Det er hundre år siden Ibsen døde, og han har altså fortsatt bare sølvplassering i forhold til Shakespeare, som har vært død i fire hundre år. Sånt blir det ikke bra tv av. Det kan være trivelig i sofaen, men det er grenser for hvor lenge man kan sitte. Til tross for at det har kommet med nok en nordmann, Jon Fosse har startet sterkt, men det er lenge til han kan måle seg med Henrik. Det er ikke lett å holde spenningen opp. Dessuten er det vel egentlig ikke en konkurranse heller? Like fullt må det være lov å gjette på at Per Gynt står seg lenger enn 15.46.6. Det kan jo være en trøst nå når vi skal plassere Torino i glemmeboken?
Amatørene kommer

Det er fristende å si det med Jan Eggum; hvor har alle heltene blitt av? Superheltene har gått til filmen, det har jeg jo sett. Enkelte hverdagshelter dukker jo også opp i ny og ne. Men det er ikke mennesker og mutanter som har viet sitt liv til å redde menneskeheten og bekjempe kriminalitet, jeg først og fremst tenker på. For de finns jo der, men jeg tenker på de folkene som er forbilder for oss andre. Jeg vokste opp med Erik Bye, Alf Prøysen og Torbjørn Egner. Alle giganter på hvert sitt felt, og jeg tror de holdt på med det de gjorde fordi de ikke hadde noen valg. Kunsten og drivet valgte dem, og de gjorde ikke sine ting først og fremst for penger og berømmelse. Sånn tenker jeg meg det i hvert fall, uansett hva de måtte ha av personlige svakheter, som jo biografene elsker, så var de helt ut profesjonelle. Både de og deres like, for jeg mener ikke bare dette trekløveret, men alle av samme kaliber. Mennesker med stor integritet og som ikke går på akkord med seg selv.

Hvor ble det av de rene og de ranke? Hva hente med ”det gjør, gjør du helt og ikke stykkevis og delt”? For ikke å snakke om gode, gamle ”skomager bliv ved din læst”. Ikke vet jeg, men det er kanskje flere av dere som har lagt merke til at vi lever midt i amatørenes inntogsmarsj? Vi elsker å se på folk som gjør det de ikke kan. Jo mindre de kan, jo større underholdningsverdi, virker det som. Det er jo bare å sjekke tv-programmet, så forstår dere hva jeg mener. Idol er nå en ting, de som når opp til topps der vil jo synge, tror jeg. Men aldri om Erik Bye hadde stilt opp i en dansekonkurranse på tv. Det er fotomodeller, dansere, sangere, skuespillere og you name it, døgnet rundt. Men det er bare det at de ikke er det, egentlig. De bare later som for en liten stund. Kanskje er det bedre med to amatører enn med en amatør? Nei, jeg savner egentlig å bli underholdt av proffer. Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at selv de proffeste proffene har vært amatører. For det er øvelse som gjør mester, det er klart.

Men bør man øve foran hele Norges tv-publikum? Hvorfor er disse øvelsene en del av en konkurranse hvor de som øver best vinner? Antagelig så blir ikke engang vinnerne profesjonelle. For det er jo ikke så mange vi hører om etterpå, vider i karrieren liksom. Neida, vi fores med nye amatører. Det bør stoppes før det går for langt. Glade amatører på skjerm og scene kan være sjarmerende. Men jeg vil ikke ha en amatørtannlege eller en amatørflykaptein. De må kunne jobben sin. Det er ikke noen god ide å overføre Idol og lignende konsept på romanforfattere heller. For det er allerede lang nok som det er mellom de litterære geniene, så la oss slippe å se alle førsteutkast fra unge og håpefulle forfatterspirer. De for forsette å skrive for skuffene, til de har lært seg håndverket. Så skal jeg bare synge når jeg er alene i bilen.