Sunday, September 11, 2005

Valgets kvaler og konfliktløs debatt

Ingen har vel klart å unngå å legge merke til at valget, altså stortingsvalget, nærmer seg med stormskritt. For hver dag som går blir aviser og tv-apparater fullere og fullere av politikere som snakker om sitt, og litt om andres. Det er kontantstøtte, gratis skolemat, bensinpriser og valgfrihet stolpe opp og stolpe ned. I takt med at det telles ned mot den store valgdagen, øker også bekymringene for valgdeltakelsen. Sofaen er hovedfienden, hevder blant andre Jens Stoltenberg. Kanskje det er sant, og det synes jeg er ørlite grann trist. Med en hovedfiende av kjøtt, blod og en annen politisk overbevisning ville kanskje debattene vært mindre blodfattig. Det er jo spesielt de unge, førstegangsvelgerne, som man regner med at kommer til å holde seg hjemme. Ja, om ikke akkurat hjemme, så i hvert fall borte fra valglokalene. Kanskje er det ikke så rart? Slik som valgkampen har fortonet seg, viker det som om man trenger en forholdsvis lang politisk hukommelse for å vite at det er forskjell på partiene. Rød, grønn, gul, blå eller brun, samme forskjellen, ikke sant?

For hvor går de virkelige ideologiske skillelinjene i dag? Ta nå en ting som gratis skolemat, er det viktig? Nyttig og lurt, kanskje – men virkelig viktig? Med nedslitte skolebygninger, utslitte skolebøker og utbrente lærere, så er det muligens også annet å bruke penger på i skolen? Uansett kan det veldig fort virke som om er små og ganske uviktige ting som skiller partiene. Vi har det bra her i Norge, og det vet både vi og politikerne. Samme hvem som tar over rorpinnen, så gjør de klokt i å holde omtrent samme kursen. Det er nok ingen av de politiske partiene, som i dag kjemper for å komme i posisjon, som virkelig ønsker en grunnleggende og gjennomgripende forandring. Derfor blir det lekedebatter hvor de vet akkurat hva de kan ta hverandre på, fullstendig forutsigbart for oss som så vidt gidder følge med. For de som bare mer tilfeldig zapper innom må det være tett på umulig å gjette hvor politikerne hører hjemme. Kanskje er jeg urettferdig, men jeg mistenker at det å bli politiker har blitt mer et karrierevalg enn et kall. Før var det nok ikke sånn, man tente på en sak og gikk inn i politikken fordi man ville noe. Rette en urett, gjøre det bedre. Man hadde en ideologi, noe å kjempe for.

Ideologiene finnes der sikkert ennå, i det minste finnes de i de enkelte partiers forhistorie. Kanskje skulle de tørkes støv av. Tør noen stå fram og si at dette er det vi mener, dette er det vi står for, derfor finnes vårt parti, tror jeg de har alt å vinne på det. For det er kanskje ikke så lett å vite hvor linjene går mellom de forskjellige partiene lenger, men folket har fortsatt sterke meninger. Meningsmålinger viser at det er engasjement mot privatisering, mot å bygge ned landbruket, til tross for politisk enighet om det motsatte. Konfliktlinjene i samfunnet bør gjenspeiles i den offentlige politiske debatten. Godt valg!

1 Comments:

Blogger traviserickson58077449 said...

i thought your blog was cool and i think you may like this cool Website. now just Click Here

3:28 PM  

Post a Comment

<< Home