Monday, February 20, 2006

Hvem skal fortelle vår fortelling?

Verden er full av fortellinger og mange av disse er selvsagt fortellinger om verden. Språket og ordene er jo på mange måter sekker eller beholdere som vi putter livene våre i. Ved hjelp av disse fortellingene forstår vi oss selv, og vi prøver å gi til andre det inntrykket vi ønsker de skal ha av oss. Ofte er ordene da også masker, vi ønsker nok minst like ofte å gjemme oss litt som vi ønsker å avsløre oss. Vi gjemmer oss bak ordene og pynter på virkeligheten. Det som blir sagt ofte nok blir gjerne sant til slutt. Den som roper høyest blir trodd. Så vil man eie sannheten må man rope høyt og ikke være redd for å gjenta seg selv. Noe som veldig mange politikere har forstått, særlig de mer populistiske. Skal man virkelig overbevise, bør selvsagt budskapet være enkelt også. Men det er vel ikke slik at virkeligheten er enkel? Kanskje er det slik at det er de mest komplekse fortellingene som klarer å romme mest av sannheten, hva nå den måtte være?

For det er akkurat sånn det er, ikke sant? Skal man forklare seg selv fullt og helt, må man bruke mange ord, veldig mange ord. Ofte vil man være nødt til å motsi seg selv, være dunkel og uklar. Det vil være mange muligheter for misforståelser. Som Tor Åge Bringsværd har skrevet en plass, snakker du til mer enn to personer, så vil halvparten misforstå. Det er rett og slett en risiko man må ta, om man i det hele tatt ønsker å uttrykke seg om noe som helst. Enda verre enn det er å forklare seg selv, er det jo å forklare verden. Mange har prøvd, noe har blitt religion, noe har blitt historieskriving og kanskje enda mer har blitt politikk. Hva er for eksempel fortellingen om Norge? Vi er fredselskende, fiskespisende skigåere og bønder. Ja, det er vel mye sant i det? Men det føles vel neppe som hele sannheten. Særlig den delen med fredselskende og fredsmeglende har fått seg en liten bulk nå. Vår fortelling om oss selv som demokratiets og ytringsfrihetens forkjemper møter noe motbør. En ting er at de som føler seg krenket av vitsetegningene går til angrep på oss, både verbalt og verre. Det er nok bare en del av risikoen ved å ha ytringsfrihet. Dessuten har det faktisk ført til mer dialog mellom muslimer og nordmenn, enn vi noen gang har hatt.

Farligere er det, på mange måter, at enkelte forsøker å begrense vår ytringsfrihet innenfra, så å si. Når biskop Laila Riksaasen Dahl ber norske komikere begrense sin vitsing med kristendommen, senkes takhøyden så mye at vi alle kan ønske oss knebeskyttere. Det blir fullstendig baklengs i forhold til den pågående debatten. Problematikken er selvsagt vanskelig, vrien og kompleks. Men målet må vel være en større grad av toleranse, åpenhet, dialog og frihet? Da må vi kunne gå foran selv, så vi kan forsette på fortellingen om Norge som et land som jobber for demokrati, ytringsfrihet og toleranse.

0 Comments:

Post a Comment

<< Home