Thursday, February 02, 2006

Tommelen opp for tommelen, igjen?

Tommelen var en gang en utrolig viktig legemsdel. Takket være tommelen kan vi gripe rundt ting. Det gjør det mye lettere å klatre, drikke, spise og både lage og bruke redskaper. Faktisk så er det tommelen og gripeevnen som skiller primatene fra de andre dyrene. Tommelen var altså et stort utviklingsmessig skritt framover. Så fort vi var i stand til å bruke redskaper, ble vi de andre dyrene overlegne. Vi hadde ikke de raskeste beina, skarpeste tennene eller klørne, men nå kunne vi lage oss det vi trengte – og vi kunne bruke det. Fantastisk. Og alt dette kan vi takke tommelen for. Ja, og også hjernen, selvsagt, den har vi jo litt hjelp av. Jeg har forsøkt å finne litt ut om tommelens historie, men det er ikke stort å finne. Noe vet en jo. Blant annet husker vi vel fra enten historietimene på skolen eller fra Astrix, at de romerske keiserne vendte tommelen opp eller ned for gladiatorene. Tommelen opp var bra, tommelen ned var den visse død. På samme måte viser vi jo fortsatt hva vi liker og ikke liker, uten samme dramatiske konsekvenser.

Men så skjedde det noe med den tykke, rare fingeren på siden av hånden. Vi glemte den litt, gjorde vi ikke? Når brukte du tommelen sist? Dårlig rykte har den også. To tomler, en på hver hånd, var et framskritt. Men ti tommeltotter skal det visstnok være helt ubrukelig å ha. For ikke å snakke om ti tusen tommeltotta, neggelsprett og Selbuvotta. Da kan det til og med gå galt med kjærligheten. Så både Halvdan Sivertsen og vi andre er enige om at tommelen ikke er så viktig lenger. Ja, den kan til og med komme i veien for både det ene og det andre. Enkelte ting må vi fortsatt gripe rundt, det er klart. Men i det daglige kommer tommelen for det meste i bakgrunnen. Som for eksempel når jeg sitter her og skriver dette. Alle fingrene har sitt å gjøre på tastaturet. Tommelen, stakkar, den får bare lov til å dunke på mellomromstasten. Dunk, dunk, dunk, som en ujevn og stakkato rytme. Men så er det jeg har gjort enkelte observasjoner blant den yngre garde. Kanskje er tommelen i ferd med å få sin renessanse? Tomlene flyr over tastaturet på mobiltelefonene når SMSer skal skrives, og tomlene er i flittig bruk når det spiles tv-spill. Plutselig har vi altså bruk for tommelen igjen. Om det er et like stort utviklingsmessig skritt som sist gang, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om.

Et spenningsmoment nå er jo i hvilken grad tommelen kommer til å utvikle seg. For når vi tar i bruk kroppen, vil gjerne den bruken utvikle seg gjennom generasjoner. Men spørsmålet er jo om de effektive tommelbrukerne er attraktive partnere og noen vi ønsker å formere oss med. Er det å kunne bruke tomlene til SMS og tv-spill en ønsket egenskap? Kanskje vil man ikke ha en mann eller kone, som sitter opptatt med mobil, data og tv døgnet rundt?

0 Comments:

Post a Comment

<< Home