Hurra for Norge, 17. mai og olje

Når verden og vår virkelighet forandrer seg – så forandrer også språket seg. Vi trenger nye ord og uttrykk for å beskrive det som har blitt vår nye hverdag. En slik språklig nyvinning er uttrykket "våre nye landsmenn", et uttrykk som halter litt. For ofte blir det vel brukt en smule nedsettende? Det ligger en liten undertone av at de nye ikke er helt fullverdige landsmenn, ikke på samme måte som våre landsmenn på havet, som kongen sender varme tanker til på nyttårsaften, i hvert fall. Av utenlandsk opprinnelse er det sjelden noen fordel å være her til lands. Det til tross for at vår egen konge er tredje generasjons innvandrer. Nok en språklig merksnodighet. For innvandrer er greit, da har man vandret inn fra et annet land og hit til oss. Men både annen og tredje generasjon er jo født her. Det er klart, det beskriver jo at familien er noenlunde ny i landet, men hvor lenge skal man telle? Femte, sjette eller tiende? En eller annen gang blir det jo veldig dumt. Han er hundre og niende generasjons innvandrer, liksom.
For når blir man helt norsk, egentlig? Hva skal til for å være norsk? Handler det om å ha bunad, like lutefisk og smalahoved ligger jeg innmari dårlig an. På det annen side, så er det vel Grandiosa som er nasjonalretten. Uten at det hjelper meg så mye. Jeg er usikker på hva en italiener ville sagt om Grandiosa’en vår, men pizza er det jo, okke som. Det er jo ikke typisk norsk i utgangspunket – pizza, altså. Men det er en innvandrerrett vi har annektert til det fulle, på linje med hamburger og muligens følger kebab hakk i hæl. Kokekaffe er erstattet med cappuccino og latte, vi feirer Halloween og vi snakker engelsk helt ubesværet. Ja, men vi føler oss norske, gjør vi ikke? Til og med erkenorske og vikingætta. Vi snakker om det typisk norske, som om vi visste hva det er. Uansett hva det er, så er vi jo stolte av det. Brunost og lusekofte, ostehøvel og binders. Men hvordan behandler vi store nordmenn? Ibsenhuset er et parkeringshus og Knut Hamsun er nazist. Ingen vet hvordan Munch uttales eller hvor Skrik er.
Norge er pur ungt, som alle vet feirer vi kun hundre år som nasjon i år. Selvsagt har landet lagt der lengre enn som så. Folk har det visstnok bodd her også. Men de snakket dansk, og før det var norrønt – og det snakket de over hele Norden. Så språket er nytt også, nåja – det er til dels bare dansk med aksent. Det meste av det vi kaller norsk er vel noe vi har lånt eller raska med oss på utenlandsturer. Da som nå, ikke sant? For det er jo som Peer Gynt svarte på spørsmålet: "De er jo norsk?". For hva svarer da vår nasjonalhelt, erkenordmannen? "Af fødsel, ja!", før han ramser opp alt hva han har lært og fått fra andre nasjoner. Det kan vi nok alle gjøre, enten vi er andre eller hundre og niende generasjons innvandrer.