Jeg gikk en tur på stien

Det er ofte de utroligste ting man kan få å lese når man tar seg en liten tur ut på internettet. Selv er jeg ikke noen utprega nettbruker, men som det har blitt for de fleste av oss, har nettet også blitt en del av hverdagen min. Knapt en dag år uten at jeg surfer litt rundt. Enskjønt surfe, jeg stiller meg noe tvilende til at det er en dekkende betegnelse. Med surfe forstår jeg en glidende og rask manøver. Slik er det ikke når jeg er på nett. Det blir rykkende, hoppende og hit og dit. Omtrent som den tyske mannen, fra Recklinghausen, jeg leste om her en dag, som løp naken rundt i skogen og hoppet og bjeffet mot trærne. Slik oppførsel er selvsagt ikke helt vanlig og han ble tatt av politiet. Selv forklarte han sin noe snodige oppførsel med at den virket så beroligende. Han var ikke lenger så aggressiv mot kona. Dessuten gjorde han det på råd fra ekteskapsrådgiveren sin. Noe som gjør denne drøye historien litt mer usannsynelig. Det hadde faktisk reddet ekteskapet hans, sa han. Hvor ekteskapsrådgiveren fikk den spesielle ideen sin fra, forteller ikke historien noe om. Men som man bjeffer i skogen får man ro?

Jeg vet dessverre alt for lite om den gjengse tyskers turvaner, kanskje går de på tur omtrent sånn som oss nordmenn. Vi liker jo å fremstille oss som et folk på evig tur. Vi har tursekken alltid pakket, med appelsin, kjeks, sjokolade og kakao. Det er liksom sånn med oss at vi har turgåingen i blodet. De som bor i den kuperte delen av Norge går tur til nærmeste topp, eller noen ganger til en topp som ligger lenger bort. Her nede i flatbygdene går vi på tur litt sånn rundt om kring, tar pause når det passer, før vi vender nesa hjemover igjen. Det finnes sikkert flere måter enn oppoverturen og rundtomkringturen å gå norsk tur på, det er klart. For eksempel har vi jo bærtur. Men som sagt, jeg vet fryktelig lite om tyske turvaner. Det til tross, så tar jeg det for gitt at den bjeffende mannen var et unntak. De som går på tur gjør det nok mye likt de nordmenn som går på tur. Men en ting gjorde han jo på en måte riktig. Mange har nok opplevd skogens terapeutiske virkning, selv om de ikke har gått like drastisk til verks som vår tyske venn.

For de aller fleste er det nok mer i stil med; jeg gikk en tur på stien og følte skogens ro. Helt til en eller annen gjøk bryter stillheten. Da går det fra å være terapi til å bli helt ko-ko. Faktisk blir det helt ko-ko ko-ko ko-ko korokkoko. Det kan fort bli litt masete med alle småfuglene når man søker til skogens ro. Jeg våknet en søndagsmorgen etter en lørdagsnatt, det gikk en spurv på tunet og trampet som besatt – som det heter i rimet. Men like fullt så er det nok ganske mye mindre masete enn en naken og bjeffende tysker. Han skulle nok beholdt klærne på og holdt seg på stien. Skjønt han jo dro ut på tur for ikke å bli sur.