Det regner i dag

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær. Sånn kan man si det, det er klart og det høres enkelt og greit ut. Men som med enhver annen sannhet, så er dette en sannhet med modifikasjoner. For det hjelper lite hva slags klær man har om naturkreftene virkelig setter inn. Akkurat det er jo noe vi har sett en rekke eksempler på i det siste. Snakker vi virkelig dårlig vær hjelper det ikke hva man klær seg i. Antagelig har det alltid vært dårlig vær. Ja, ikke hele tiden, selvsagt, men til alle tider. Jeg er langt fra sikker på at været har blitt verre med åra. Det som er nytt, er at vi får vite – til minste detalj, fra time til time – det som skjer langt borte fra oss. Verden har blitt mindre og vi får vite mer. En ting som i hvert fall er sikkert er at det finnes dårlig vær. Så dårlig at det ikke finnes gode nok klær, uansett. Antagelig er det lille rimet bare ment for å narre barn ut i litt regnvær. Frisk luft er sunt, året rundt – ikke sant?

Men selv husker jeg godt hvordan det var når man først ble trædd på tjukke ullklær, før regndressen ble trukket over der igjen. Det var faktisk ikke bare artig. Verst var det selvsagt tidelig på høsten, når man fortsatt måtte bruke forrige sesongs dress. Endelig påkledd, veldig stramt, og klar til å gå ut, men det var helt umulig å få armene inntil kroppen. Man blir jo også så veldig varm fordi det tar så lang tid, at man lenge har på seg alt for mye klær til å være inne i. Så stabbet man av gårde svett, med litt stive knær og armene rett ut – som et annet forblåst fugleskremsel. Godt å komme ut en tur, men som alle vet, er det en naturlov å bli tissetrengt straks man er ferdig påkledd. Så var det av med alt igjen. Ekstra strevsomt var det med den strikken som festes under støvelen. Nå var den jo også våt, sandete og kald. Alt måtte av, så klart. For dette var tette klær, ingen dråper kommer inn og det er neste klin umulig å slippe noen dråper ut. Så var det endelig overstått og samme prosedyre måtte gjentas. På med ull og gummi, ut av døra og stabbe, stabbe. Jeg vet hvordan Michelin-mannen føler seg.

Men det er jo godt å komme seg ut, når alle påkledningsstrabasene er overvunnet. Ut på tur – aldri sur. Alt vannet åpner jo for en rekke muligheter, diker og demninger kan bygges og barkbåter sjøsettes. For ikke å snakke om at pytter skal trampes og hoppes i. Kanskje ble det også litt ’singing in the rain’. Hele verden blir annerledes når alle sluser er åpne og det bare pøser ned. Det er som om man blir plassert inne i en boble – eller burde jeg kanskje si dråpe? Regnet plasker mot det vanntette stoffet og vannet spretter fra bakken. Det blir liksom stille, en tung stillhet, alt vi hører er regnet. Himmelen har stillet sin harpe på skrå mot jorden, som Rolf Jacobsen skrev det.