Thursday, October 20, 2005

Ingen monstre under senga mer

Hva er det som er meningen med livet? Se det, det er et spørsmål med et hav av forskjellige mulige (og umulige) svar. Det er kulturbetinget og selvfølgelig også styrt av hvilken religion man tilhører eller ikke tilhører. I vår tid er det vel også et mer individuelt spørsmål, enn det har vært tidligere i historien. Vi kan shoppe meninger fra hvor vil og sette sammen hummer og kanari til vår helt egen personlige livsanskuelse. Men en ting har vi felles fra vi spretter ut i verden, kanskje var sprette et dårlig valgt ord – men dere skjønner sikkert hva jeg mener, og det er at vi prøver å forstå og gi det skapte mening. Fra vi først slår øynene opp og ser oss omkring, så prøver vi å forstå det vi ser. Ja, ikke bare det vi hører, men alt vi sanser rundt oss. Hva er det der?, tenker vi. Det vil si, vi tenker jo ikke til å begynne med, da. Men det gjør vi til gangs etter hvert. Da blir det jo mye enklere å forstå det vi opplever, når vi begynner å tenke eller i det minste får et språk å tenke med. For etter hvert som vi kan legge opplevelse til opplevelse blir det lettere å se en mening. Vi ser at ting danner mønster og vi får tankeskjemaer å putte det inn i. Men det gjør kanskje også at vi stivner i formen og ikke ser på ting med friske øyne.

For det er vel en ting som absolutt kjennetegner de første forsøkene med å forstå livet, universet og alle ting – det at vi ser på det med friske øyne. Selv husker jeg veldig godt at jeg lenge trodde trærne skapte vind ved å vifte med grenene. For det ser jo litt sånn ut, det tok litt tid før jeg skjønte at jeg rota litt med årsak og virkning. Akkurat det med årsak og virkning er vel også litt rotet til for han som trodde at det er en magisk ingrediens i bursdagskaker som gjør deg ett år eldre, og at det er derfor vi må spise dem. Det er vår begrensede kunnskap som gjør at vi forsøker å grave oss til Kina. Når sant skal sies, så er geografi fortsatt ikke min sterkeste side, men det tok en stund for jeg oppfattet at Kina lå på andre siden av jorda. Jeg trodde rett og slett det var et fantastisk, sted fullt av skatter, der nede under sandkassa et sted. Antagelig har vi alle lidd at noen vrangforestillinger som vi får korrigert med årene. Vi forstår at voksne også har vært barn, og at mormor var ikke født gammel. Like plutselig en dag er det ingen monstre under senga mer.

Det er klart mye blir tryggere da, og søvnen blir kanskje roligere. Men det er fort gjort å tro at man vet det man trenger å vite. Dagene går og man blir sjeldent utfordret på sine forestillinger. Vi lar oss kanskje ikke like lett forbløffe heller, og det er kanskje det tristeste. For verden blir et litt kjedeligere sted når vi nå har fått den forklart. Men selv om det nok ofte er slik at det er nå vi har rett, behøver ikke nødvendigvis bety at vi vet best.

0 Comments:

Post a Comment

<< Home