Monday, January 23, 2006

Snurr film

Husker du hva du så på barne-tv da du var liten? Er du på min alder, så kan jeg nok gjette det. Litt Leikestove, noe Romlingane, en dash Mr. Nelson og Pernille – for ikke å glemme Pompel og Pilt. Mye dukketeater, med andre ord. En barndom fylt med pedagogikk og absurditet. Noen ganger var det tegnefilm. Det var stor stas. Jeg kunne se på hva som helst bare det var tegnefilm. Nå kan de fleste unger her i landet se tegnefilm akkurat når de måtte ønske det. Da jeg var liten var det ikke sånn. Som sagt hendte det at dukkene tok en pause og vi fikk se noe animert, stort sett var det på julaften. Men noen kunne se tegnefilm hjemme, nesten når de ville. Ikke på tv, selvsagt. Nei, de hadde lerret til å spenne opp og filmfremvisere og Tom og Jerry på filmrull, og det hele var uten lyd. Så antagelig kunne de ikke se film når de ville, men bare når far i huset orket å finne frem alt. Men det var en sikker vinner i barneselskap, det er klart. Like stas er det ikke å vise film til sjuåringer i dag. De har sett film før. Men pølser vil de ha.

Nei, det er klart det har skjedd mye på barneunderholdningsfronten. Tv har jo for lenge siden blitt en fullstendig selvfølge. Det flimrer over skjermen døgnet rundt og det finnes egne barnekanaler. Det er noe på tv når de vil se på tv. Vi var fullstendig styrt av klokka. Barne-tv var barne-tv og det var en halvtime i døgnet. Til samme tid hver dag, unntatt hvis det var sport. Ikke kan jeg huske at det var noen annen sport enn langrenn heller, men det er et sidespor. Klokka seks var det vår lille halvtime, take it or leave it. Vi slukte alt rått og ukritisk. Heldigvis var vi under NRKs trygge beskyttelse. NRK vil oss ikke noe vondt, det var i hvert fall helt sant på syttitallet.

Var det formiddagssending så var det Trim for eldre, noe jeg gjerne så på når jeg lå syk hjemme fra skolen. Dessuten sluttet de å sende for kvelden mellom tjueto og tjuetre, så vi skulle komme oss i seng og være trøtte på jobb dagen etter. Slike hensyn tar ikke TV3. Barne-tv var selvsagt en del av storsamfunnets pedagogiske prosjekt. Vi måtte lære mye for ikke falle langt bak russerne, det var våpenkappløp og erobring av verdensrommet – må vite. Ja, antagelig var Leikestove et viktig våpen i den kalde krigen. Hva Mr. Nelson og Pernille skulle ruste oss for, føler jeg at er mer usikkert. Tilbudet nå har blitt alt for bredt til at NRK kan spille en så stor rolle i dag. Selvsagt er barne-tv et begrep dagens barn også har inne. Men det har ikke en like stor og tydelig oppdragende rolle, barn i dag vil nok ikke huske det de så på barne-tv. Verken Barnas Supershow eller Fritt Fram kommer til å bli en så tydelig referanse som Pompel og Pilt eller Vibeke Sæther er for oss, spår jeg. Dukkene har pensjonert seg, reparatørene kommer ikke tilbake.

0 Comments:

Post a Comment

<< Home