Sunday, March 19, 2006

Det viktigste er å vinne

For meg hadde det å få en sølvmedalje i OL vært en prestasjon av fullstendig overjordiske dimensjoner. Sånn er det sikkert for de aller fleste av oss. Men nå når vi har fått våre tropper hjem fra Torino og telt opp medaljer, er det ikke sølvet som glitrer – men gullet som glimrer. Dessverre glimrer det, gullet altså, med sitt fravær. Så vi er egentlig tapere av det OLet, for det er visst ikke det viktigste å delta. Det er bare seier som virkelig teller. Men det har jeg ant en stund, det med at å delta er viktigere enn å vinne, var nok den av min barndoms illusjoner som brast først. OL ble jo nærmest en skandale, vi smurte oss bort og tapte det ene slaget etter det andre. Ofte til, skrekk og gru, svenskene. Nå husker jeg det sikker forkjært, men uansett kom svenskene mye bedre ut av det enn oss. Det er surt. Vi skal være best på vinteridrett. Sånn er det bare. For er det noe vi kan, så er det snø og ski.

For Norgenasjonens ve og vel er det viktig med gode prestasjoner på ski og skøyter. Da kan vi være stolte av å være født her på berget. 15.46.6 betyr noe for de fleste nordmenn. Selv for en som meg, som er født ni år etter at Kupper’n tok gull i Squaw Valley. Kanskje er det fordi vi er en ganske ung nasjon, at vi setter vår lit til idrettsfolket. De som er raske og sterke blir nasjonale kjendiser og idoler. Gull i OL gir god nasjonal selvfølelse. Det føles godt å kunne hevde seg. Dessverre er jo vintersport ikke så innmari stort internasjonalt, selv om det var drøyt åtti nasjoner der nede i Torino. Så at vi gjorde det dårlige enn vi håpte på, gikk nok rimelig upåaktet hen rundt om på vår lille klode. Så selv om det nok kan være litt trist, så er det jo en trøst i at få nok egentlig har fått det med seg. Det er nok andre nordmenn som har gjort seg mer bemerket verden rundt. Som de fleste nok har fått med seg, så er det Ibsenår. Det er en nordmann som har blitt lagt merke til. Det er bare Shakespeare som spilles mer. Antagelig er det ett eller annet Ibsenstykke på gang ett eller annet sted, døgnet rundt. Men kultur og idrett er ikke i det samme løpet. Tiltross for all verdens utvidete kulturbegreper.

Kultur er jo også ganske langsomme greier i forhold til kulekjøring, ja til og med i forhold til femmila. Det er hundre år siden Ibsen døde, og han har altså fortsatt bare sølvplassering i forhold til Shakespeare, som har vært død i fire hundre år. Sånt blir det ikke bra tv av. Det kan være trivelig i sofaen, men det er grenser for hvor lenge man kan sitte. Til tross for at det har kommet med nok en nordmann, Jon Fosse har startet sterkt, men det er lenge til han kan måle seg med Henrik. Det er ikke lett å holde spenningen opp. Dessuten er det vel egentlig ikke en konkurranse heller? Like fullt må det være lov å gjette på at Per Gynt står seg lenger enn 15.46.6. Det kan jo være en trøst nå når vi skal plassere Torino i glemmeboken?

0 Comments:

Post a Comment

<< Home