Syng med, alle sammen

Det har, ved en rekke anledninger opp gjennom livet, slått meg at mye ville sett annerledes ut om hverdagen hadde lignet noe mer på en musikal. Ja, selv musikal er vel å ta i noe, bare bakgrunnsmusikk sånn som det gjøres på film, ville satt farge på tilværelsen. Ukedagene består rett og slett av altfor lite pauker og basuner, trompeter og fioliner. Men det ville jo krevd en enorm synkronisering og gedigne samarbeidsevner blant musikerne, og blant alle andre også. En liten fredagettermiddagskø i den lokale matbutikken kan fort bli det rene helvete når alle har med seg hvert sitt orkester. For man må jo glatt regne med at folk er i noe forskjellig humør og følgelig trenger forskjellig stemningsmusikk. Dessuten ville det kanskje også medført at man måtte øve på noe så enkelt som å stå i matvarekø? Det har i hvert fall ikke jeg tid til på fredagsettermiddag. Men kanskje det hele kunne løses med guddommelig hjelp? Med himmelsk kor og himmelsk orkester? For de kunne jo være til stede overalt hele tiden. Dersom jeg har forstått konseptet riktig.

Så det med stemningsmusikk lar seg jo da løse, sånn jeg ser, med litt himmelsk hjelp. Men om livet skulle vært en musikal, ville det straks blitt mye, mye mer trøblete. Jeg er ikke blant de som har sett flest musikaler, verken på scene eller lerret. Like fullt tør jeg påstå at følgende ofte skjer, hovedpersonen går nedover en gate, musikk høres og hovedpersonen begynner å synge. Etter en liten stund stemmer alle forbipasserende i. De kan alle sammen både tekst og melodi, ja ofte synges det flerstemt også. Tenker man på det, så er det litt ekkelt. For det må jo bety at alle er tankelesere? Som om det ikke skulle være nok, danses det gjerne også, og alle kan trinna sine langt bedre en Blomster-Finn – og han har øvet ganske mye, det vet vi jo. Nei, musikaler er nok dessverre ikke særlig realistiske. Til vanlig er det mer en vanskelig nok å få folk flest til å gå i takt, for ikke å snakke om å dra lasset sammen. Bare spør en hvilken som helst leder. Nei, det er nok dessverre sånn at vi er altfor dårlige på samspill for å klare å gjøre livet til en musikal. Synkronsvømming kan vi jo bare glemme med det samme. Så kanskje Gud burde hatt Andrew Lloyd Webber med på en liten konsultasjon før han skapte verden? Bare sånn for å gjøre oss litt mer samstemte?

Det er langt fra sikkert at livet blir bedre med tydeligere dramaturgi. For det er nok slik som Arne Anka skriver i diktet ”Lön for mödan” sin ufullendte diktsamling ”Spyor & Mandelblom”: I allt du gjort / du varit huvudperson, / från vaggan til graven / från Flen till Mallorca / för slät och familj /för fru och barn / för grannar och vänner / i din bil / och på ditt fik. // Men på jobbet / de gav dig statistlön.” Så vi får synge med det nebbet vi har og kanskje øve inn noen små trinn.