Hvem skal fortelle vår fortelling?

Verden er full av fortellinger og mange av disse er selvsagt fortellinger om verden. Språket og ordene er jo på mange måter sekker eller beholdere som vi putter livene våre i. Ved hjelp av disse fortellingene forstår vi oss selv, og vi prøver å gi til andre det inntrykket vi ønsker de skal ha av oss. Ofte er ordene da også masker, vi ønsker nok minst like ofte å gjemme oss litt som vi ønsker å avsløre oss. Vi gjemmer oss bak ordene og pynter på virkeligheten. Det som blir sagt ofte nok blir gjerne sant til slutt. Den som roper høyest blir trodd. Så vil man eie sannheten må man rope høyt og ikke være redd for å gjenta seg selv. Noe som veldig mange politikere har forstått, særlig de mer populistiske. Skal man virkelig overbevise, bør selvsagt budskapet være enkelt også. Men det er vel ikke slik at virkeligheten er enkel? Kanskje er det slik at det er de mest komplekse fortellingene som klarer å romme mest av sannheten, hva nå den måtte være?

For det er akkurat sånn det er, ikke sant? Skal man forklare seg selv fullt og helt, må man bruke mange ord, veldig mange ord. Ofte vil man være nødt til å motsi seg selv, være dunkel og uklar. Det vil være mange muligheter for misforståelser. Som Tor Åge Bringsværd har skrevet en plass, snakker du til mer enn to personer, så vil halvparten misforstå. Det er rett og slett en risiko man må ta, om man i det hele tatt ønsker å uttrykke seg om noe som helst. Enda verre enn det er å forklare seg selv, er det jo å forklare verden. Mange har prøvd, noe har blitt religion, noe har blitt historieskriving og kanskje enda mer har blitt politikk. Hva er for eksempel fortellingen om Norge? Vi er fredselskende, fiskespisende skigåere og bønder. Ja, det er vel mye sant i det? Men det føles vel neppe som hele sannheten. Særlig den delen med fredselskende og fredsmeglende har fått seg en liten bulk nå. Vår fortelling om oss selv som demokratiets og ytringsfrihetens forkjemper møter noe motbør. En ting er at de som føler seg krenket av vitsetegningene går til angrep på oss, både verbalt og verre. Det er nok bare en del av risikoen ved å ha ytringsfrihet. Dessuten har det faktisk ført til mer dialog mellom muslimer og nordmenn, enn vi noen gang har hatt.

Farligere er det, på mange måter, at enkelte forsøker å begrense vår ytringsfrihet innenfra, så å si. Når biskop Laila Riksaasen Dahl ber norske komikere begrense sin vitsing med kristendommen, senkes takhøyden så mye at vi alle kan ønske oss knebeskyttere. Det blir fullstendig baklengs i forhold til den pågående debatten. Problematikken er selvsagt vanskelig, vrien og kompleks. Men målet må vel være en større grad av toleranse, åpenhet, dialog og frihet? Da må vi kunne gå foran selv, så vi kan forsette på fortellingen om Norge som et land som jobber for demokrati, ytringsfrihet og toleranse.

Norges første, og eneste, kvinnelige statsminister

Synes du tjuefem år er lenge? For tjuefem år siden var jeg 12 år, så de siste tjuefem åra dekker altså hele ungdomstida og hele voksenlivet mitt så langt. Så for meg er det ganske lenge. Tenker man på at Norgenasjonen fylte hundre år i fjor, så er tjuefem år en fjerdedel av Norges historie, det høres også ganske lenge ut. Men stort sett så er det i privat sammenheng, og ikke i historisk, at tjuefem år er lenge. I den store sammenhengen er jo tjuefem år forsvinnende lite. Men det er jo et halvrundt tall og et lite jubileum verdt. I år er det altså bare tjuefem år siden Gro Harlem Brundtland ble statsminister i Norge for første gang. Hun var Norges første kvinnelige statsminister og nummer fem i verden. Første statsministerjobb varte i ikke lenge, bare åtte måneder. I de tidlige åttiåra blåste høyrevinden kraftig. Men ved neste korsvei fikk hun sitte lenger i statsministerstolen. Det var også da hun ble kjent over hele verden, ikke bare som kvinnelig statsminister, men fordi hun dannet regjering der nesten halvparten av statsrådene var kvinner.

Som alle vet, så er Gro Harlem Brundtland utdannet lege. Det var som ung kvinnelig lege hun startet sitt store politiske engasjement, for kvinners rett til selvbestemt abort. Dette kvinnepolitiske engasjementet har fulgt henne videre i karrieren. I langt større grad enn de sine forgjengere, andre kvinnelige statsministere som Indira Gandhi og Margaret Thatcher, brukte Gro Harlem Brundtland sin posisjon til å kjempe for at kvinner skulle få de samme rettighetene som menn. Selv om vi som er gamle nok til det, aldri kommer helt til å glemme tv-debattene mellom Gro og Kåre, så er det nok andre ting ettertiden kommer til å huske henne for. For det er som Marie Simonsen, Dagbladet, skriver i sin kommentar til jubileet: "Kanskje er det nettopp hennes posisjon som førstekvinne og rollemodell for en hel generasjon kvinner, som har redusert hennes betydning i kritikernes øyne. Da ser man bort fra at likestilling alene er den mest gjennomgripende omveltningen i samfunnet de siste 30 åra; i lovverk, i velferdsordninger, i yrkeslivet og familielivet. De kostbare reformene skjedde i ei tid vi ikke hadde 1300 milliarder kroner på bok, men vi hadde Gro. Det er ingen politikere siden som har hatt en større visjon for det norske samfunn. Noen milliarder til kommunene, eller til skattelette, blir smått i forhold."

Hun var Norges første kvinnelige statsminister, men vi skal ikke glemme at hun fortsatt også er Norges eneste. Hun gikk foran og kanskje vil noen følge etter. Alle norske partier, unntatt Fremskrittspartiet, har hatt en eller flere kvinnelige ledere. Om noen få måneder får jo også Fremskrittspartiet sin første kvinnelige leder. Kanskje ville dette også skjedd uten Gro, men det bør vel være hevet over en hver tvil at hun fikk fart i denne prosessen? Tjuefem år er ikke lenge, men noen ganger kan det skje mye på den tiden.

Tommelen opp for tommelen, igjen?

Tommelen var en gang en utrolig viktig legemsdel. Takket være tommelen kan vi gripe rundt ting. Det gjør det mye lettere å klatre, drikke, spise og både lage og bruke redskaper. Faktisk så er det tommelen og gripeevnen som skiller primatene fra de andre dyrene. Tommelen var altså et stort utviklingsmessig skritt framover. Så fort vi var i stand til å bruke redskaper, ble vi de andre dyrene overlegne. Vi hadde ikke de raskeste beina, skarpeste tennene eller klørne, men nå kunne vi lage oss det vi trengte – og vi kunne bruke det. Fantastisk. Og alt dette kan vi takke tommelen for. Ja, og også hjernen, selvsagt, den har vi jo litt hjelp av. Jeg har forsøkt å finne litt ut om tommelens historie, men det er ikke stort å finne. Noe vet en jo. Blant annet husker vi vel fra enten historietimene på skolen eller fra Astrix, at de romerske keiserne vendte tommelen opp eller ned for gladiatorene. Tommelen opp var bra, tommelen ned var den visse død. På samme måte viser vi jo fortsatt hva vi liker og ikke liker, uten samme dramatiske konsekvenser.

Men så skjedde det noe med den tykke, rare fingeren på siden av hånden. Vi glemte den litt, gjorde vi ikke? Når brukte du tommelen sist? Dårlig rykte har den også. To tomler, en på hver hånd, var et framskritt. Men ti tommeltotter skal det visstnok være helt ubrukelig å ha. For ikke å snakke om ti tusen tommeltotta, neggelsprett og Selbuvotta. Da kan det til og med gå galt med kjærligheten. Så både Halvdan Sivertsen og vi andre er enige om at tommelen ikke er så viktig lenger. Ja, den kan til og med komme i veien for både det ene og det andre. Enkelte ting må vi fortsatt gripe rundt, det er klart. Men i det daglige kommer tommelen for det meste i bakgrunnen. Som for eksempel når jeg sitter her og skriver dette. Alle fingrene har sitt å gjøre på tastaturet. Tommelen, stakkar, den får bare lov til å dunke på mellomromstasten. Dunk, dunk, dunk, som en ujevn og stakkato rytme. Men så er det jeg har gjort enkelte observasjoner blant den yngre garde. Kanskje er tommelen i ferd med å få sin renessanse? Tomlene flyr over tastaturet på mobiltelefonene når SMSer skal skrives, og tomlene er i flittig bruk når det spiles tv-spill. Plutselig har vi altså bruk for tommelen igjen. Om det er et like stort utviklingsmessig skritt som sist gang, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om.

Et spenningsmoment nå er jo i hvilken grad tommelen kommer til å utvikle seg. For når vi tar i bruk kroppen, vil gjerne den bruken utvikle seg gjennom generasjoner. Men spørsmålet er jo om de effektive tommelbrukerne er attraktive partnere og noen vi ønsker å formere oss med. Er det å kunne bruke tomlene til SMS og tv-spill en ønsket egenskap? Kanskje vil man ikke ha en mann eller kone, som sitter opptatt med mobil, data og tv døgnet rundt?