Friday, December 16, 2005

Hvilken dag er det i dag? Er det… ?

Julekalenderen er kanskje den fineste og greieste av alle kalendere. Enten det er en vanlig sjokoladekalender eller en mer luksuriøs pakkekalender. Uansett er den ganske oversiktelig, til tross for at det av og til kan være vrient å finne dagens luke, den er lett å forstå og den gir en belønning hver dag. Det samme kan jeg ikke si om min 7. sans. Dagene er lette å finne, det er så, men det er aldri noen sjokolader eller pakker i den – lite belønning å hente, altså. Det kunne kanskje blitt litt i overkant mye å drasse rundt på, også. Dessuten kan man kanskje påstå at lørdag og søndag er belønning nok i seg selv, fridager som de jo er? Den 7. sans fyller mange nyttige funksjoner, men den blir aldri så grei og vennelig som julekalenderen. Å telle seg ned eller fram til julaften er jo en hyggelig og forståelig ting, en sjokoladebit om dagen inntil den store dagen er der. Det gir, i tillegg til de før nevnte belønningene, svært lite rom for forvirring. Akkurat det siste gjelder også for min 7. sans, eller i det minste er intensjonen at den skal snevre inn rommet for forvirring. En grunn til at det stort sett går greit, så lenge jeg er noenlunde våken når jeg noterer ned en avtale, er de fleste rundt meg er enige om datoer og dager. Ikke enige om når det passer, men at mandag er mandag og at desember er desember.
Det er for eksempel veldig sjelden det er nødvendig å bli enige om hva som er ukas første dag, før man lager en avtale. Men det vet vi jo det har vært, og vel er, en del uenighet om. Men hvorfor mandag eller søndag? Tenk så fint det kunne være om uka begynte på onsdag, da ble det jo helg nesten med en gang. Ja, ja, nei, nei. Man kan selvsagt ikke drive med å tulle sånn med kalenderen, da blir det jo bare krøll. Bare tenk på hvor forvirrende det kan virke når man bytter tidssone, bare noen få timer kan være nok til å komme ganske i ulage. Tenk så i ulage de må ha blitt i 1582, når pave Gregory XIII fjernet en uke fra den kalenderen folk hadde vært vant til side år 45 før Kristus. Han bestemte at dagen etter 4. oktober skulle være 15. oktober. Ganske mange ble sure og mente de tapte lønn. Som ikke det skulle være nok, flyttet han hele nyttårsfeiringa. Plutselig skulle ikke det nye året begynne 25. mars lenger, men på 1. januar. Det må det ha vært vrient å forholde seg til.
Engelskmennene, som jo ikke forholdt seg til pavedømmet, innførte derfor ikke den nye kalenderen før i 1751. Så de hang ti dager etter de katolske statene i Europa, snakk om jet lag. Det kan ikke ha vært enkelt for en sjømann, som pendla jevnlig over kanalen, å føre dagbok. Faktisk kunne de få pepper for ikke å be på søndager, for eksempel, men det var det nok ikke bare moro å holde styr på. Da hadde de nok satt stor pris på å få en enkel og grei sjokoladekalender til å hjelpe og trøste seg med.
Hva skal du bli når du blir stor?

Hvordan blir vi tilslutt de vi er? Svarene er mange og varierte, det som ikke skyldes arv, skyldes antagelig miljø. Arv er arv, og det er lite vi kan gjøre med. Eplet faller, som kjent, ikke så langt fra stammen – men du verden så langt det kan trille. Så det er utvilsomt at vi lar oss forme mye av miljøet. Men hva er nå dette miljøet? Jo, det er selvsagt folk rundt oss, de folka vi kjenner, bryr oss om og ser opp til. Dessuten er det de rundt oss som ønsker å overføre sine idealer på oss. Først og fremst dreier det seg nok om familien, det vi ikke arver fra dem får vi altså inn andre veier. Men det kan også være naboer, lærere og ikke minst venner. Sånn har det jo liksom alltid vært. Vi har lært våre idealer fra våre nærmeste. Døtre ble som sine mødre og sønner ble det samme som sine fedre. Likte man ikke den muligheten, dro man til sjøs. Jentene hadde ikke så mange valg. Ville man absolutt se opp til noen utenfor familien, så var det ikke heller så mange valg. Det var selvsagt Jesus, og for katolikkene også helgener. Var man mindre fredsommelig fantes det krigsmenn og konger man kunne se opp til.
Alt det har forandret seg drastisk. Til tross for at vi har gått fra storfamilie til kjernefamilie, så forholder vi oss nok til langt flere i oppvekstårene, enn våre forfedre. Ikke bare forholder vi oss til mange flere, men vi forholder oss også til mange vi aldri møter i virkeligheten. Det er noe som jeg vil anta er rimelig nytt i menneskehetens historie. Det er klart at vi alltid har hørt historier om kjente personligheter, enten de hørte til hoffet eller nabolandsbyen. Fortellinger og eventyr har også blitt fortalt, det er klart. Antagelig har vi aldri brukt så mye tid på fiksjon som vi gjør nå, med tv-serier, bøker, tegneserier og filmer. Men fiksjoner er jo en ting, noe annet er jo alle de forbildene vi skaffer oss uten å treffe dem. Elvis Presley var jo blant de aller første svære idolene. På femtitallet fikk vi de første ungdommene, og med dem fikk vi den første ungdomsmusikken – altså rock n’ roll. Da besvimte jenter bare de så den kjekke og hoftesvingende smørsangeren på tv. Gutta, de som ikke besvimte, bestemte seg for å bli rockestjerner istedenfor å følge i fars fotspor. Så det er sikkert godt for både variasjonen, og samfunnsutviklingen, at ungdommen søker ut over den nære familien etter forbilder.
Vi trenger forbilder for å "finne oss sjæl" og for å bli oss selv. Er man skrivelysten ser man kanskje opp til forfattere og er man musikkinteressert ser man opp til popstjerner. Først prøver man kanskje å ligne mest mulig på idolet sitt, sånn som alle ungjentene som så ut som Madonna på åttitallet. Siden prøver man nok å forme seg selv også i kontrast til tidligere forbilder. Seg selv blir man kanskje ikke fullt ut før man har klart å skjule sine forbilder?

Sunday, December 04, 2005

JONNY BERNANDER VIL UTRYDDE POESIEN!
HAN KUTTER UT PROGRAMMET "POESITID" PÅ P-2.
SEND DIN PROTEST TIL:
John Gordon Bernander
Topdalsvegen 82
4656 HAMRESANDEN
VI MÅ STÅ PÅ FOR POESIEN.FOLKENS!
(TIPSET ER STJÅLET I BESTE MENING
FRA:RAGNAR HOVLANDS SPALTE I AVISA DAG OG TID)
Avslørende hyllemeter

Mine beste venner vender meg ryggen, de står i bokhylla. Jeg husker ikke helt hvor jeg har hørt det, men det høres ut som en smarting har sagt det. En som leser mye bøker bør det i hvert fall være. Men det høres kanskje litt trist ut, også. Ikke det der med at de vender han ryggen, det er jo bare noe som er fikst sagt. Jeg synes jo ikke at det er trist å lese mye, heller – men å ha bøker som bestevenner høres trist ut. Bøker er jo bare noe som er kokt sammen av mennesker, og stort sett handler de om mellommenneskelige relasjoner. Ja, ikke bare stort sett, kanskje, men rett og slett utelukkende? Så sånn sett blir jo bøker bare et substitutt for virkelige relasjoner. Nåja, mange har jo et forhold til bøkene sine og plasserer dem på hedersplass i stua. Nå er vi jo så vant til å se mer eller mindre fulle bokhyller i stuene rundt omkring, men hvem kom på det? Er det virkelig den beste løsningen? Hvorfor er det bare bøker som får en slik plassering? Mange kvinner er jo knyttet til klærne sine, uten å ha garderoben i stua av den grunn.

Forståelig nok. For man vil jo ikke avsløre møllkulelukt, klær i feil størrelse eller dumme kjøp for gud og hvermann. Det ville være alt for avslørende, ikke sant? Så hvorfor er vi så villige til å avsløre oss selv når det gjelder bokinnkjøp. For alle har vi gjort dumme bokkjøp, særlig på salg. For ikke å snakke om alle bokklubbøkene vi glemte å avbestille. Dessuten viser jo hvilke bøker vi har fremme, hvilke bøker vi ikke har lest. Vi har mange som går rett til bokhylla når vi er på besøk. Antagelig er det for å sjekke om vi har noenlunde de samme referanserammene, men sikkert også for å finne ut noe mer om hva salgs menneske vi er på besøk hos. Det er vel derfor vi har bøker framme også, for å fortelle noe om oss selv. Kanskje det er et snev av selvskryt over det. Den norrøne dikterguden het jo, som kjent, Brage, og det r derfra det engelske uttrykket ’to brag’ (altså å skryte) kommer fra. Dessuten er det vel ingen som kan påstå at en smekkfull bokhylle er et bra innredningstips.

Skryt eller snerten innredning, uansett melder det seg et behov for et organiseringssystem. Tar man det helt ut på innredningssiden kan man sortere etter farger, jeg har sett det gjort – helt sant. Det er kanskje ikke det beste systemet for å finne fort fram, det blir jo heller ikke brukt av bibliotekene. Alfabetet er jo rimelig greit som utgangspunkt, det samme er kanskje sjanger. Men bøker er jo ikke mye verdt om de ikke blir lest, det er jo liksom deres liv. Bokhyller har en tendens til å bli støvsamlende gravkammer. Cornelis Vreeswijk løste det ved å gi bort alle bøker straks de var lest. En som fikk en nederlandsk bok lurte på hva han skulle med den, han som ikke kunne språket. ”Kanske du lär dig”, svarte Vreeswijk. Det er jo absolutt en måte å løse plassmangel på.