En truse er en truse er en truse?

Vi nærmer oss hverandre på stadig flere områder. Ja, vi menn og kvinner, altså. Det skulle jammen ikke forundre meg om vi snart til og med får lik lønn for likt arbeid. Vel, den som lever får se. Før i tiden var det liksom skikkelig forskjell. Mannfolk tok seg en liten jakttur i ny og ne, enkelt og spennende tidsfordriv som skaffet mat for dager av gangen. Mye betalt for lite arbeid, altså, og så var det bare å slappe av etterpå. Kvinnfolka måtte slite noe mer, de sanka røtter og bær, noe som de holdt på med hver dag. Dessuten måtte de drasse rundt på småbarna, og alt det der andre sykliske som jenter driver med. Mer likestilling ble det jo når vi gikk over til jordbruk, da ble det blodslit både på kvinner, barn og menn. Sånn har det egentlig bare fortsatt, unntatt for barna – som jo slipper ganske billig unna for tida. Men vi menn og kvinner siter, stresser og blir klemt av tiden, eller hva det nå var.

Så mye er likt for begge kjønn nå i disse dager. Menn bruker sminke og hårprodukter, ikke heter det underbukse lenger heller, nå heter det herretruse. Det siste der synes jeg er litt vrient å venne seg til. Jeg føler meg liksom ikke helt komfortabel i truse, selv om den ser ut som en god, gammeldags underbukse. Men hva betyr vel et navn, en truse ved et annet navn er fortsatt en truse – kanskje? Mye er likt, for eksempel så er det omtrent like mange menn som kvinner her i landet, eller mer nøyaktig; av 4 577 457 mennesker her i landet så er 2 269 049 menn og 2 308 408 kvinner pr. 1. januar 2004. Så vet dere det. Ja, i arbeidslivet er det også rimelig jevnt, for både kvinner og menn er den sysselsatte delen av arbeidsstyrken rundt 95 %. Fine greier. Men som en nok kan tenke seg, så er det vel rimelig ulikt hva de er sysselsatt med. Fortsatt finnes det både manneyrker og kvinneyrker, og lønna er deretter. En annen ting som er kjønnsdelt fortsatt, er den kulørte ukepresse. Fortsatt finnes det kvinneblader og manneblader.

Den ene typen består av bilder av kvinner med klær, mer eller mindre, men aldri helt uten, og den andre av bilder av kvinner uten eller med få klær. Men alle er de retusjerte og også ofte opererte kvinner. Sånn sett blir det helt likt, både gutter og jenter for et fullstendig urealistisk og forvrengt bilde av hvordan kvinner ser ut, et ideal ingen klarer å leve opp til. Begge typer blader presenterer kvinner som objekter, i kvinnebladene gjerne med et enormt forbedringspotensial. For der ligger det fortsatt en stor forskjell, kvinner tror stadig vekk at de må forandre seg. Det har de antalig trodd i uminnelige tider. Like lenge har menn like selvsagt følt at de ikke trenger å forbedre seg. Vi går fortsatt på jakt, selv om det ikke egentlig trengs, vi jobber mindre og tjener mer. Hvorfor skulle vi føle behov for å forandre noe? Ja, bortsett fra å få herretruse til å hete underbukse igjen, da.

Her er godt å leve

Norge er et lite, bitte lite, land. Jeg er ikke helt sikker på hvem som har telt oss, men vi er cirka fire og en halv million. Utlandet, derimot, er verdens største land og har en rekke innbyggere. Ja, faktisk så har en hel del byer i utlandet flere innbyggere enn hele Norge til sammen. Da er det jo ikke så rart om det virker som alle kjenner alle, eller at Skavlan må ha de samme gjestene om igjen. Det er jo ikke så mange å ta av, kanskje. Like fullt har dette lille, rare landet klart å fostre noen få internasjonale stjerner. Drar vi til den delen av utlandet som ikke går under samlebetegnelsen Syden, vil vi rett som det er møte mennesker som drar kjensel på hjemlandet vårt. (Det gjør de i Syden og, men der er vi nok kjent av helt andre grunner.) Norge, sier de til oss, er ikke det hjemlandet til den store Ibsen? Jo da, svarer vi, kanskje litt beskjemmet, og prøver febrilsk å komme på noen kjente Ibsen-sitater. Enn Hamsun, sier vår nye venn, er ikke han også norsk? Det kan vi straks bekrefte, og mumle noe om sult og tyskere.

Men Norge er verdens beste land å bo, det vet vi nå. FN har talt. Fire og en halv nordmenn kan ikke ta feil, så bli norsk du også! Vi tjener mest, lever lengst og går lengst på skole. Flotte greier. Likevel er det ikke ende på klagingen. Maten er dyr, bensin er dyrt, alkohol og sigaretter er dyrt. Dessuten er det alt for lite fotball på tv. Nei, det er ikke så lett å være nordmann som visse utlendinger tror, vi har vårt å stri med, vi også. Det skal ikke undervurderes. Derfor er det faktisk ekstra sårende når en engelskmann rakker ned på oss. Ingen har vel unngått å få med seg at Jonathan Foreman skrev stygt og nedlatende om oss i Daily Mail? Vi ser sure ut, spiser bare pizza, drikker hver helg og alt er overpriset her, skrev han. Lett for han å si, han hadde bare vært her en uke, og det i godvær. Han skulle prøvd å bo her i det karrige nord, da hadde nok pipa fått en annen lyd. Vi vet det er et bra land å bo i, men det er lite å smile av. Antagelig misforsto han oss fullstendig. Skulle vi liksom gå rundt i verdens beste land og briefe med det? Se på oss, vi har det bra, mye bedre enn dere? Nei, det er ei nordmannens vis.

For vi viser at vi har det bra ved å klage og småsyte litt. Vi vil ikke briske oss, vi liker ikke pralere. Nei, vi er stolte av en konge som tar trikken og mangemillionærer i lusekofte. Sånn har vi alltid vært. Ingen norske kvinner baker kaker, de bare slenger dem sammen, og kjolen? Vel, det var bare noe gammelt de fant i skapet. Smålåtne, fåordet og alvorlige, det er det vi er. Du tar feil Foreman, vi er ikke misfornøyde, vi bare morer oss med å klage litt. Men du kom jo på tv hos Skavlan, det viser hvor storsinnet vi er. Dessuten, helgefyll – jo da, det kan vi, men vi er i det minste edru i arbeidsuka.

Ordets makt

Kunnskap er makt, det er en vedtatt sannhet. Selv om nok mange mener at det mer handler om hvem du kjenner, enn hva du vet. Selvsagt kan man komme langt her i livet ved å kjenne de rette folka, det vet alle vi som har vokst opp med Gudfaren-filmene. Men de færreste av oss er mafiosoer og trenger nok den omveien til makt, som kunnskap er. Nå påståes det jo både fra høyre og venstre, mest høyre, kanskje, at veldig mange går ut av norsk skole uten å kunne lese eller skrive. I hvert fall er det mange som velger å tolke en del testresultater i den retningen. Nasjonen er testet og tallene har talt. Nå skal jeg være forsiktig med å gå god for tester og testresultater, og la de lærde strides om det helt i fred for meg. Men urovekkende er det, analfabetismen burde være et tilbakelagt stadium her til lands. Nå forteller ikke testene at de er komplette analfabeter, men mange regnes altså for funksjonelle analfabeter. Da leser og skriver man så dårlig at man har problemer med å klare seg i hverdagen. Ikke særlig greit. Når man da i tillegg vet at Norge ligger på utdanningstoppen, er det lett å forstå at det må være store skiller mellom folk. Gapet mellom de høyt utdannede og de lavt utdannede vokser. Kanskje kan vi snakke om et nytt klasseskille?

Men det som vel er hevet over en hver tvil, er at vi lever i tekstbasert samfunn. Mange har spådd at internett skulle bli bokas død, men det har ennå ikke slått til. Vi leser mer bøker enn noen sinne, de fleste kjøpt over nett, faktisk. Men selv de som aldri åpner en bok må forholde seg til tekst i langt større grad enn noen gang før i historien. Å lese er ikke noe vi kan velge bort. Teksten er overalt. Hver dag leser vi tekst; på internett, tekst-tv, aviser, SMS, blader, melekartongen, plakater. Rundt oss, på alle kanter, er det tekst. Det aller meste av informasjonen vi må tilegne oss, må vi lese. Derfor har det blitt ekstra skummelt å ikke beherske teksten. Det er ikke lenger nok å kunne alfabetet, man må kunne det i rekkefølge også. De som ikke kan det faller av og faller utenfor. Der den gode, gamle bokteksten var langsom og ventet på oss, er den moderne teksten rask og flyktig. Du kan ikke forvente å finne igjen det du leste i går. Du må lese raskt, fortolke og lagre. Det er bare en måte å bli en god leser på, og det er å lese mye. Ingen snarveier finnes. De som ikke behersker tekst og språk, opplever full forvirring. Akkurat som i gode, gamle Babel. (Når vi ikke forstår, sier vi at det er det rene babbel. Noe som ikke har sammenheng med Babels tårn, men med barnespråkets ba-ba-ba. De gamle grekere forsto ikke annet enn klassisk gresk og syntes at alle andre snakket som barn. Derfor kalte de dem barbarer.) Gud straffet overmodige mennesker med å gi dem hvert sitt språk, han visste hvilken makt som ligger i ordet.

Valgets kvaler og konfliktløs debatt

Ingen har vel klart å unngå å legge merke til at valget, altså stortingsvalget, nærmer seg med stormskritt. For hver dag som går blir aviser og tv-apparater fullere og fullere av politikere som snakker om sitt, og litt om andres. Det er kontantstøtte, gratis skolemat, bensinpriser og valgfrihet stolpe opp og stolpe ned. I takt med at det telles ned mot den store valgdagen, øker også bekymringene for valgdeltakelsen. Sofaen er hovedfienden, hevder blant andre Jens Stoltenberg. Kanskje det er sant, og det synes jeg er ørlite grann trist. Med en hovedfiende av kjøtt, blod og en annen politisk overbevisning ville kanskje debattene vært mindre blodfattig. Det er jo spesielt de unge, førstegangsvelgerne, som man regner med at kommer til å holde seg hjemme. Ja, om ikke akkurat hjemme, så i hvert fall borte fra valglokalene. Kanskje er det ikke så rart? Slik som valgkampen har fortonet seg, viker det som om man trenger en forholdsvis lang politisk hukommelse for å vite at det er forskjell på partiene. Rød, grønn, gul, blå eller brun, samme forskjellen, ikke sant?

For hvor går de virkelige ideologiske skillelinjene i dag? Ta nå en ting som gratis skolemat, er det viktig? Nyttig og lurt, kanskje – men virkelig viktig? Med nedslitte skolebygninger, utslitte skolebøker og utbrente lærere, så er det muligens også annet å bruke penger på i skolen? Uansett kan det veldig fort virke som om er små og ganske uviktige ting som skiller partiene. Vi har det bra her i Norge, og det vet både vi og politikerne. Samme hvem som tar over rorpinnen, så gjør de klokt i å holde omtrent samme kursen. Det er nok ingen av de politiske partiene, som i dag kjemper for å komme i posisjon, som virkelig ønsker en grunnleggende og gjennomgripende forandring. Derfor blir det lekedebatter hvor de vet akkurat hva de kan ta hverandre på, fullstendig forutsigbart for oss som så vidt gidder følge med. For de som bare mer tilfeldig zapper innom må det være tett på umulig å gjette hvor politikerne hører hjemme. Kanskje er jeg urettferdig, men jeg mistenker at det å bli politiker har blitt mer et karrierevalg enn et kall. Før var det nok ikke sånn, man tente på en sak og gikk inn i politikken fordi man ville noe. Rette en urett, gjøre det bedre. Man hadde en ideologi, noe å kjempe for.

Ideologiene finnes der sikkert ennå, i det minste finnes de i de enkelte partiers forhistorie. Kanskje skulle de tørkes støv av. Tør noen stå fram og si at dette er det vi mener, dette er det vi står for, derfor finnes vårt parti, tror jeg de har alt å vinne på det. For det er kanskje ikke så lett å vite hvor linjene går mellom de forskjellige partiene lenger, men folket har fortsatt sterke meninger. Meningsmålinger viser at det er engasjement mot privatisering, mot å bygge ned landbruket, til tross for politisk enighet om det motsatte. Konfliktlinjene i samfunnet bør gjenspeiles i den offentlige politiske debatten. Godt valg!

Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare
Det er en ting jeg lurer på. Vel, det ble selvsagt gjort til løgn like raskt som jeg skrev det, kanskje raskere. For det er mye mer enn en ting jeg lurer på, jeg lurer både på dette og hint – og ofte mer enn ti vise kan svare. Men det med at en dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare, jeg er liksom ikke helt sikker på at det taler til de vises fordel? Jeg bare lurer. Nåja, nok om det og mer om noe annet, for det er en ting jeg lurer på. Fordi det har seg nemmelig slik at jeg akkurat leste noe helt sprøtt om Tom Cruise. Han skulle visstnok ha uttalt at han var William Shakespeare i et tideligere liv. Selv om det nok var stort å spille i filmer som Top Gun og Cocktail kunne det ikke måle seg med å skrive King Lear og Hamlet. Noe han nok har helt rett i, antar jeg – som har gjort verken heller. Men nå har aldri Tom Cruise sagt at han var Shakespeare, det hele var bare tull, fanteri og et oppdiktet intervju. Georg Bernhard Shaw derimot, mente nok den samme påstanden mer alvorlig. Ja, hva har nå dette med at jeg driver å lurere på ting å gjøre?

Jo, fordi jeg har tenkt litt på dette med reinkarnasjon. Selv om Cruise hevder å aldri ha hevdet at han har vært vår William, så har en mengde andre gjort det kravet. Lang flere enn at det kan stemme for alle. Er det mer enn en av gangen som sier det, så blir det jo trøbbel straks. Men det får nå så være som det vil. Det som uansett er hevet over en hver tvil er at det er veldig populært blant de gjenfødte å ha vært en skikkelig kjendis sist de var her. Mange har vært Kleopatra, Napoleon, Peter den store og til og med Adolf Hitler. Okei, la oss si at reinkarnasjon faktisk er mulig, da må jo noen ha vært disse, det er klart. Men kan de virkelig ha latt seg gjenføde i så ufattelig mange? Kanskje er det lettere å huske et dramatisk tideligere liv enn et vanlig og kjedelig et. Det synes jeg er trist. I hvert fall dersom det betyr at ingen kommer til å huske at de har vært meg. Jeg har møtt få, eller ingen som hevder å ha levd før. Derfor baserer disse funderingene mine seg på usikre fakta og løselig lesning av den kulørte presse. De som står fram der og forteller fra sine forrige vandringer på vår klode, har alle noe dramatisk og traumatisk å fortelle fra den gang da.

Kanskje det bare har noe med den kulørte ukepresse å gjøre? Det kan jo hende at de takker nei til de som ringer og vil fortelle om tideligere liv som Borregaardsarbeidere, bussjåfører, frisører og gatefeiere, fordi de tror at vi ikke ønsker å lese om det. Dersom det er tilfellet, så tror jeg de tar feil. Kanskje er det ikke bare jeg som synes det ville være fint å lese om en som har levd før, og hatt det stille, fint og lykkelig. Sensasjoner står i kø, det blir litt slitsomt i lengden. Dessuten lever vi i en tid med en overopphopning av kjendiser, sikkert til glede for de som skal bli gjenfødt etter oss. Men langt de fleste mennesker oppgjennom historien har vært vanlige mennesker med jevne liv. Det burde jo gjenspeile seg blant de gjenfødte.