SISTE NYTT!
Siste nytt; HARDCORE POESI nå anbefalt på URØRT.
Sjekk dette, folkens...

Knask eller knep? Nytt eller gammelt?

Skikker kommer og skikker går. Noen er kortlivet, og atter andre har røtter langt tilbake i tid. Kalenderen er full av merkedager, både offentlige og private. Vi har ikke problemer med å skille mellom de private og de offentlige, men kanskje blir det litt mer diffust mellom offentlige fridager og helligdager? Ofte er de jo sammenfallede, for å si det på den måten. Men helligdager har med religion å gjøre, derfor er de hellige, liksom. Offentlige fridager er de ikke kirkelige fridagene, sånn som 1. mai for eksempel. Egentlig er det vel kanskje ikke så nøye med å skille disse dagene fra hverandre? Bare en har fri, så er det vel greit? Så enkelt var det ikke i gode, gamle Tudor-England og der omkring. De skiftet mellom katolisisme og protestantisme like ofte som de skiftet konger og dronninger – om ikke oftere. Da gjaldt å ikke blande helligdager og bli tatt for å ikke tilhøre den gjeldende –isme. På toppen av det hele innførte Elizabeth noen sekulære fridager for å feire seg selv. Helt uhørt, mente de fleste. Særlig så lenge det var straffbart å ikke feire, eller feire feil dag.

Nå er det vel sjelden vi våkner om morgenen og må spørre oss selv om det er en helligdag. Dagene i almanakken ligger der, sånn mer eller mindre fast, uten at vi behøver å tenke noe særlig mer over det. Skulle vi bomme, så er straffen fraværende også. Ingen fare, altså. Men alle som har vært innom et kjøpesenter de siste dagene, har vel merket at det er alt annet enn farefritt. Overalt er det hodeskaller, heksehatter, edderkopper og bloddryppende økser. Ekkelt og skummelt, ikke sant? Men alt er egentlig bare for at vi skal få nok en anledning til å gi smårollingene våre godteri. Halloween, heter det. Ja, vi har fått en ny skikk til landet. Verken helligdag eller offentlig fridag – ennå. Faktisk så er det ikke en ny skikk, heller. Vi forbinder vel Halloween først og fremst med Amerika og en slags karneval. Men utgangspunktet er noe mer kristelig enn som så.

Den kristne helligdagen allehelgensdag, på engelsk All Hollows Day, er 1. november, så da blir altså All Hallows Eve (dratt sammen blir det Halloween) 31. oktober. Allehelgensdag er en stor helligdag i katolske land, og dagen var også helligdag i Norge frem til 1771. Utgangspunktet for godteritigging ved dørene, er antagelig den gamle katolske skikken med sjelekaker. Unge mennesker gikk fra dør til dør, og til gjengjeld for kakene skulle de be for husets sjeler. Amerikansk ungdom pleide å gå helt bananas på Halloween, på trettitallet ble folk lei av ungestreker, og amerikanske husmødrene begynte å invitere ungene inn på godteri og forsøkte å gjette hvem som var bak maskene. Det var vellykket, kan man vel trygt si. Som Lois Hudson sa det: "They sold their rights to rebellion for some sugar in expensive wrapping.”

Hardcore Poesi
Diktet, etter Charles Bukowskis: The Poem

Ingen monstre under senga mer

Hva er det som er meningen med livet? Se det, det er et spørsmål med et hav av forskjellige mulige (og umulige) svar. Det er kulturbetinget og selvfølgelig også styrt av hvilken religion man tilhører eller ikke tilhører. I vår tid er det vel også et mer individuelt spørsmål, enn det har vært tidligere i historien. Vi kan shoppe meninger fra hvor vil og sette sammen hummer og kanari til vår helt egen personlige livsanskuelse. Men en ting har vi felles fra vi spretter ut i verden, kanskje var sprette et dårlig valgt ord – men dere skjønner sikkert hva jeg mener, og det er at vi prøver å forstå og gi det skapte mening. Fra vi først slår øynene opp og ser oss omkring, så prøver vi å forstå det vi ser. Ja, ikke bare det vi hører, men alt vi sanser rundt oss. Hva er det der?, tenker vi. Det vil si, vi tenker jo ikke til å begynne med, da. Men det gjør vi til gangs etter hvert. Da blir det jo mye enklere å forstå det vi opplever, når vi begynner å tenke eller i det minste får et språk å tenke med. For etter hvert som vi kan legge opplevelse til opplevelse blir det lettere å se en mening. Vi ser at ting danner mønster og vi får tankeskjemaer å putte det inn i. Men det gjør kanskje også at vi stivner i formen og ikke ser på ting med friske øyne.

For det er vel en ting som absolutt kjennetegner de første forsøkene med å forstå livet, universet og alle ting – det at vi ser på det med friske øyne. Selv husker jeg veldig godt at jeg lenge trodde trærne skapte vind ved å vifte med grenene. For det ser jo litt sånn ut, det tok litt tid før jeg skjønte at jeg rota litt med årsak og virkning. Akkurat det med årsak og virkning er vel også litt rotet til for han som trodde at det er en magisk ingrediens i bursdagskaker som gjør deg ett år eldre, og at det er derfor vi må spise dem. Det er vår begrensede kunnskap som gjør at vi forsøker å grave oss til Kina. Når sant skal sies, så er geografi fortsatt ikke min sterkeste side, men det tok en stund for jeg oppfattet at Kina lå på andre siden av jorda. Jeg trodde rett og slett det var et fantastisk, sted fullt av skatter, der nede under sandkassa et sted. Antagelig har vi alle lidd at noen vrangforestillinger som vi får korrigert med årene. Vi forstår at voksne også har vært barn, og at mormor var ikke født gammel. Like plutselig en dag er det ingen monstre under senga mer.

Det er klart mye blir tryggere da, og søvnen blir kanskje roligere. Men det er fort gjort å tro at man vet det man trenger å vite. Dagene går og man blir sjeldent utfordret på sine forestillinger. Vi lar oss kanskje ikke like lett forbløffe heller, og det er kanskje det tristeste. For verden blir et litt kjedeligere sted når vi nå har fått den forklart. Men selv om det nok ofte er slik at det er nå vi har rett, behøver ikke nødvendigvis bety at vi vet best.

Jeg gikk en tur på stien

Det er ofte de utroligste ting man kan få å lese når man tar seg en liten tur ut på internettet. Selv er jeg ikke noen utprega nettbruker, men som det har blitt for de fleste av oss, har nettet også blitt en del av hverdagen min. Knapt en dag år uten at jeg surfer litt rundt. Enskjønt surfe, jeg stiller meg noe tvilende til at det er en dekkende betegnelse. Med surfe forstår jeg en glidende og rask manøver. Slik er det ikke når jeg er på nett. Det blir rykkende, hoppende og hit og dit. Omtrent som den tyske mannen, fra Recklinghausen, jeg leste om her en dag, som løp naken rundt i skogen og hoppet og bjeffet mot trærne. Slik oppførsel er selvsagt ikke helt vanlig og han ble tatt av politiet. Selv forklarte han sin noe snodige oppførsel med at den virket så beroligende. Han var ikke lenger så aggressiv mot kona. Dessuten gjorde han det på råd fra ekteskapsrådgiveren sin. Noe som gjør denne drøye historien litt mer usannsynelig. Det hadde faktisk reddet ekteskapet hans, sa han. Hvor ekteskapsrådgiveren fikk den spesielle ideen sin fra, forteller ikke historien noe om. Men som man bjeffer i skogen får man ro?

Jeg vet dessverre alt for lite om den gjengse tyskers turvaner, kanskje går de på tur omtrent sånn som oss nordmenn. Vi liker jo å fremstille oss som et folk på evig tur. Vi har tursekken alltid pakket, med appelsin, kjeks, sjokolade og kakao. Det er liksom sånn med oss at vi har turgåingen i blodet. De som bor i den kuperte delen av Norge går tur til nærmeste topp, eller noen ganger til en topp som ligger lenger bort. Her nede i flatbygdene går vi på tur litt sånn rundt om kring, tar pause når det passer, før vi vender nesa hjemover igjen. Det finnes sikkert flere måter enn oppoverturen og rundtomkringturen å gå norsk tur på, det er klart. For eksempel har vi jo bærtur. Men som sagt, jeg vet fryktelig lite om tyske turvaner. Det til tross, så tar jeg det for gitt at den bjeffende mannen var et unntak. De som går på tur gjør det nok mye likt de nordmenn som går på tur. Men en ting gjorde han jo på en måte riktig. Mange har nok opplevd skogens terapeutiske virkning, selv om de ikke har gått like drastisk til verks som vår tyske venn.

For de aller fleste er det nok mer i stil med; jeg gikk en tur på stien og følte skogens ro. Helt til en eller annen gjøk bryter stillheten. Da går det fra å være terapi til å bli helt ko-ko. Faktisk blir det helt ko-ko ko-ko ko-ko korokkoko. Det kan fort bli litt masete med alle småfuglene når man søker til skogens ro. Jeg våknet en søndagsmorgen etter en lørdagsnatt, det gikk en spurv på tunet og trampet som besatt – som det heter i rimet. Men like fullt så er det nok ganske mye mindre masete enn en naken og bjeffende tysker. Han skulle nok beholdt klærne på og holdt seg på stien. Skjønt han jo dro ut på tur for ikke å bli sur.

Det regner i dag

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær. Sånn kan man si det, det er klart og det høres enkelt og greit ut. Men som med enhver annen sannhet, så er dette en sannhet med modifikasjoner. For det hjelper lite hva slags klær man har om naturkreftene virkelig setter inn. Akkurat det er jo noe vi har sett en rekke eksempler på i det siste. Snakker vi virkelig dårlig vær hjelper det ikke hva man klær seg i. Antagelig har det alltid vært dårlig vær. Ja, ikke hele tiden, selvsagt, men til alle tider. Jeg er langt fra sikker på at været har blitt verre med åra. Det som er nytt, er at vi får vite – til minste detalj, fra time til time – det som skjer langt borte fra oss. Verden har blitt mindre og vi får vite mer. En ting som i hvert fall er sikkert er at det finnes dårlig vær. Så dårlig at det ikke finnes gode nok klær, uansett. Antagelig er det lille rimet bare ment for å narre barn ut i litt regnvær. Frisk luft er sunt, året rundt – ikke sant?

Men selv husker jeg godt hvordan det var når man først ble trædd på tjukke ullklær, før regndressen ble trukket over der igjen. Det var faktisk ikke bare artig. Verst var det selvsagt tidelig på høsten, når man fortsatt måtte bruke forrige sesongs dress. Endelig påkledd, veldig stramt, og klar til å gå ut, men det var helt umulig å få armene inntil kroppen. Man blir jo også så veldig varm fordi det tar så lang tid, at man lenge har på seg alt for mye klær til å være inne i. Så stabbet man av gårde svett, med litt stive knær og armene rett ut – som et annet forblåst fugleskremsel. Godt å komme ut en tur, men som alle vet, er det en naturlov å bli tissetrengt straks man er ferdig påkledd. Så var det av med alt igjen. Ekstra strevsomt var det med den strikken som festes under støvelen. Nå var den jo også våt, sandete og kald. Alt måtte av, så klart. For dette var tette klær, ingen dråper kommer inn og det er neste klin umulig å slippe noen dråper ut. Så var det endelig overstått og samme prosedyre måtte gjentas. På med ull og gummi, ut av døra og stabbe, stabbe. Jeg vet hvordan Michelin-mannen føler seg.

Men det er jo godt å komme seg ut, når alle påkledningsstrabasene er overvunnet. Ut på tur – aldri sur. Alt vannet åpner jo for en rekke muligheter, diker og demninger kan bygges og barkbåter sjøsettes. For ikke å snakke om at pytter skal trampes og hoppes i. Kanskje ble det også litt ’singing in the rain’. Hele verden blir annerledes når alle sluser er åpne og det bare pøser ned. Det er som om man blir plassert inne i en boble – eller burde jeg kanskje si dråpe? Regnet plasker mot det vanntette stoffet og vannet spretter fra bakken. Det blir liksom stille, en tung stillhet, alt vi hører er regnet. Himmelen har stillet sin harpe på skrå mot jorden, som Rolf Jacobsen skrev det.

HARDCORE POESI

Hei! Du kan nå laste ned noen eksempler på Hardcore Poesi helt gratis her. Vi har nå i september spilt inn noen spor hjemme hos Martin. Noen er lagt ut på http://www.lydparken.com/ og du finner dem enten ved å gå dit og søke etter Hardcore Poesi, eller ved å trykke HER. Last ned og nyt. Husk; poesi er ikke for pingler!!!
Dette er vår anbefalte rekkefølge:
1. Diktet
[Charles Bukowski]
2. Snu dere bort. -Tenk på noe annet!
[Rolf Jacobsen]
3. Den flotte debatten om å greie seg i verden
[Frank Stubb Micaelsen]
4. (Fra) En nåde uten mål
[Torgeir Schjerven]
5. Märk hur vår skugga
[C. M. Bellman]
6. Fjellboeren
[Erling Kittelsen]
7. (Fra) Regnet i Buenos Aires
[Hanne Bramness]
8. Det er den draumen/På andra sidan floden
[Olav H. Hauge / Lars Demian]