Intensjoner og giverglede

Man behøver kanskje ikke være hardbarka sosialist for å legge merke til at det er en smule skjevfordelt her på vår lille klode. En liten titt på tv-ens aktualitetsprogram eller på de avissidene som ikke tar seg av sport eller kultur, bekrefter raskt en slik mistanke. Noen har mye, mange av dem er forresten representert på sport eller kultursidene, når jeg tenker meg om, andre mennesker har langt mindre. Vi husker vel alle når skipsreder John Fredriksen ga en tilfeldig forbipasserende tigger en tusenlapp og gratis råd om å ta seg sammen og skaffe seg en jobb. Det fikk jo noen etterspill, mange likte det ikke og syntes det var et uttrykk for pengemakta på det mest vulgære. Kanskje var det også vulgært. Men hva er egentlig en god gjerning? Hvordan skal slike gjerninger måles? Kanskje er det gjerningen i seg selv, eller kanskje handler det om hva det kan gjøre med giverens samvittighet? For hvor god kan en gjerning være dersom det ikke virkelig svir på pungen?

For det er vel utvilsomt slik at det er tradisjon for det siste. En god gjerning må den som gjør den virkelig merke, det bør helst være et offer. Det skal lutre sjelen. For kan det virkelig være en god gjerning om den ikke gjøres av den reneste godhet? Ja, jeg vet ikke. Noen gir mye av det lille de har av ren godhet. Så klart et de da gode mennesker. Men jeg føler at jeg må tvile på at skipreder John Fredriksen merket den tusenlappen han ga fra seg. Det gjør han selvsagt ikke automatisk til et dårlig menneske. Men det svei nok ikke på pungen. Tiggeren selv ble intervjuet i avisene etterpå, og syntes både pengene og rådet kom godt med. Da havner vi jo over på den andre siden av problemstilling rundt hva en god gjerning er, for å si det sånn. Kanskje er det også der vi bør være. For hvordan oppleves gjerning av den eller de som mottar den? Er du utligger og mangler penger til absolutt alt, så smaker nok en tusenlapp bedre enn en hundrings. Uansett hvem giveren er eller hva giverens hensikter er. Tror du ikke?

En enkelt handling bør kanskje måles etter virkningen, det blir ikke en god gjerning dersom det ikke gjør godt for andre. Hva som gjør mennesker til gode mennesker er nok en helt annen sak. Det handler nok også om intensjoner og ikke bare handling. Likefullt er det gjerninger som merkes uansett intensjoner. Så intensjoner som ikke følges opp av gjerninger er nok ikke noe særlig. Men det er lett å havne der. Med gode intensjoner som en ikke backer opp, mener jeg. Kanskje er det derfor vi ønsker oss gode gjerninger vi merker og til og med synlige? Vi vil merke det når intensjon og gjerning faller sammen, for da føler vi oss bedre selv også. En god gjerning blir jo ikke mindre god av at den for oss selv til å føle oss bedre også. Tenker Robin Hood følte seg ganske ålreit, til tross for at han var en kjeltring.

Syng med, alle sammen

Det har, ved en rekke anledninger opp gjennom livet, slått meg at mye ville sett annerledes ut om hverdagen hadde lignet noe mer på en musikal. Ja, selv musikal er vel å ta i noe, bare bakgrunnsmusikk sånn som det gjøres på film, ville satt farge på tilværelsen. Ukedagene består rett og slett av altfor lite pauker og basuner, trompeter og fioliner. Men det ville jo krevd en enorm synkronisering og gedigne samarbeidsevner blant musikerne, og blant alle andre også. En liten fredagettermiddagskø i den lokale matbutikken kan fort bli det rene helvete når alle har med seg hvert sitt orkester. For man må jo glatt regne med at folk er i noe forskjellig humør og følgelig trenger forskjellig stemningsmusikk. Dessuten ville det kanskje også medført at man måtte øve på noe så enkelt som å stå i matvarekø? Det har i hvert fall ikke jeg tid til på fredagsettermiddag. Men kanskje det hele kunne løses med guddommelig hjelp? Med himmelsk kor og himmelsk orkester? For de kunne jo være til stede overalt hele tiden. Dersom jeg har forstått konseptet riktig.

Så det med stemningsmusikk lar seg jo da løse, sånn jeg ser, med litt himmelsk hjelp. Men om livet skulle vært en musikal, ville det straks blitt mye, mye mer trøblete. Jeg er ikke blant de som har sett flest musikaler, verken på scene eller lerret. Like fullt tør jeg påstå at følgende ofte skjer, hovedpersonen går nedover en gate, musikk høres og hovedpersonen begynner å synge. Etter en liten stund stemmer alle forbipasserende i. De kan alle sammen både tekst og melodi, ja ofte synges det flerstemt også. Tenker man på det, så er det litt ekkelt. For det må jo bety at alle er tankelesere? Som om det ikke skulle være nok, danses det gjerne også, og alle kan trinna sine langt bedre en Blomster-Finn – og han har øvet ganske mye, det vet vi jo. Nei, musikaler er nok dessverre ikke særlig realistiske. Til vanlig er det mer en vanskelig nok å få folk flest til å gå i takt, for ikke å snakke om å dra lasset sammen. Bare spør en hvilken som helst leder. Nei, det er nok dessverre sånn at vi er altfor dårlige på samspill for å klare å gjøre livet til en musikal. Synkronsvømming kan vi jo bare glemme med det samme. Så kanskje Gud burde hatt Andrew Lloyd Webber med på en liten konsultasjon før han skapte verden? Bare sånn for å gjøre oss litt mer samstemte?

Det er langt fra sikkert at livet blir bedre med tydeligere dramaturgi. For det er nok slik som Arne Anka skriver i diktet ”Lön for mödan” sin ufullendte diktsamling ”Spyor & Mandelblom”: I allt du gjort / du varit huvudperson, / från vaggan til graven / från Flen till Mallorca / för slät och familj /för fru och barn / för grannar och vänner / i din bil / och på ditt fik. // Men på jobbet / de gav dig statistlön.” Så vi får synge med det nebbet vi har og kanskje øve inn noen små trinn.

Det viktigste er å vinne

For meg hadde det å få en sølvmedalje i OL vært en prestasjon av fullstendig overjordiske dimensjoner. Sånn er det sikkert for de aller fleste av oss. Men nå når vi har fått våre tropper hjem fra Torino og telt opp medaljer, er det ikke sølvet som glitrer – men gullet som glimrer. Dessverre glimrer det, gullet altså, med sitt fravær. Så vi er egentlig tapere av det OLet, for det er visst ikke det viktigste å delta. Det er bare seier som virkelig teller. Men det har jeg ant en stund, det med at å delta er viktigere enn å vinne, var nok den av min barndoms illusjoner som brast først. OL ble jo nærmest en skandale, vi smurte oss bort og tapte det ene slaget etter det andre. Ofte til, skrekk og gru, svenskene. Nå husker jeg det sikker forkjært, men uansett kom svenskene mye bedre ut av det enn oss. Det er surt. Vi skal være best på vinteridrett. Sånn er det bare. For er det noe vi kan, så er det snø og ski.

For Norgenasjonens ve og vel er det viktig med gode prestasjoner på ski og skøyter. Da kan vi være stolte av å være født her på berget. 15.46.6 betyr noe for de fleste nordmenn. Selv for en som meg, som er født ni år etter at Kupper’n tok gull i Squaw Valley. Kanskje er det fordi vi er en ganske ung nasjon, at vi setter vår lit til idrettsfolket. De som er raske og sterke blir nasjonale kjendiser og idoler. Gull i OL gir god nasjonal selvfølelse. Det føles godt å kunne hevde seg. Dessverre er jo vintersport ikke så innmari stort internasjonalt, selv om det var drøyt åtti nasjoner der nede i Torino. Så at vi gjorde det dårlige enn vi håpte på, gikk nok rimelig upåaktet hen rundt om på vår lille klode. Så selv om det nok kan være litt trist, så er det jo en trøst i at få nok egentlig har fått det med seg. Det er nok andre nordmenn som har gjort seg mer bemerket verden rundt. Som de fleste nok har fått med seg, så er det Ibsenår. Det er en nordmann som har blitt lagt merke til. Det er bare Shakespeare som spilles mer. Antagelig er det ett eller annet Ibsenstykke på gang ett eller annet sted, døgnet rundt. Men kultur og idrett er ikke i det samme løpet. Tiltross for all verdens utvidete kulturbegreper.

Kultur er jo også ganske langsomme greier i forhold til kulekjøring, ja til og med i forhold til femmila. Det er hundre år siden Ibsen døde, og han har altså fortsatt bare sølvplassering i forhold til Shakespeare, som har vært død i fire hundre år. Sånt blir det ikke bra tv av. Det kan være trivelig i sofaen, men det er grenser for hvor lenge man kan sitte. Til tross for at det har kommet med nok en nordmann, Jon Fosse har startet sterkt, men det er lenge til han kan måle seg med Henrik. Det er ikke lett å holde spenningen opp. Dessuten er det vel egentlig ikke en konkurranse heller? Like fullt må det være lov å gjette på at Per Gynt står seg lenger enn 15.46.6. Det kan jo være en trøst nå når vi skal plassere Torino i glemmeboken?

Amatørene kommer

Det er fristende å si det med Jan Eggum; hvor har alle heltene blitt av? Superheltene har gått til filmen, det har jeg jo sett. Enkelte hverdagshelter dukker jo også opp i ny og ne. Men det er ikke mennesker og mutanter som har viet sitt liv til å redde menneskeheten og bekjempe kriminalitet, jeg først og fremst tenker på. For de finns jo der, men jeg tenker på de folkene som er forbilder for oss andre. Jeg vokste opp med Erik Bye, Alf Prøysen og Torbjørn Egner. Alle giganter på hvert sitt felt, og jeg tror de holdt på med det de gjorde fordi de ikke hadde noen valg. Kunsten og drivet valgte dem, og de gjorde ikke sine ting først og fremst for penger og berømmelse. Sånn tenker jeg meg det i hvert fall, uansett hva de måtte ha av personlige svakheter, som jo biografene elsker, så var de helt ut profesjonelle. Både de og deres like, for jeg mener ikke bare dette trekløveret, men alle av samme kaliber. Mennesker med stor integritet og som ikke går på akkord med seg selv.

Hvor ble det av de rene og de ranke? Hva hente med ”det gjør, gjør du helt og ikke stykkevis og delt”? For ikke å snakke om gode, gamle ”skomager bliv ved din læst”. Ikke vet jeg, men det er kanskje flere av dere som har lagt merke til at vi lever midt i amatørenes inntogsmarsj? Vi elsker å se på folk som gjør det de ikke kan. Jo mindre de kan, jo større underholdningsverdi, virker det som. Det er jo bare å sjekke tv-programmet, så forstår dere hva jeg mener. Idol er nå en ting, de som når opp til topps der vil jo synge, tror jeg. Men aldri om Erik Bye hadde stilt opp i en dansekonkurranse på tv. Det er fotomodeller, dansere, sangere, skuespillere og you name it, døgnet rundt. Men det er bare det at de ikke er det, egentlig. De bare later som for en liten stund. Kanskje er det bedre med to amatører enn med en amatør? Nei, jeg savner egentlig å bli underholdt av proffer. Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at selv de proffeste proffene har vært amatører. For det er øvelse som gjør mester, det er klart.

Men bør man øve foran hele Norges tv-publikum? Hvorfor er disse øvelsene en del av en konkurranse hvor de som øver best vinner? Antagelig så blir ikke engang vinnerne profesjonelle. For det er jo ikke så mange vi hører om etterpå, vider i karrieren liksom. Neida, vi fores med nye amatører. Det bør stoppes før det går for langt. Glade amatører på skjerm og scene kan være sjarmerende. Men jeg vil ikke ha en amatørtannlege eller en amatørflykaptein. De må kunne jobben sin. Det er ikke noen god ide å overføre Idol og lignende konsept på romanforfattere heller. For det er allerede lang nok som det er mellom de litterære geniene, så la oss slippe å se alle førsteutkast fra unge og håpefulle forfatterspirer. De for forsette å skrive for skuffene, til de har lært seg håndverket. Så skal jeg bare synge når jeg er alene i bilen.

Hvem skal fortelle vår fortelling?

Verden er full av fortellinger og mange av disse er selvsagt fortellinger om verden. Språket og ordene er jo på mange måter sekker eller beholdere som vi putter livene våre i. Ved hjelp av disse fortellingene forstår vi oss selv, og vi prøver å gi til andre det inntrykket vi ønsker de skal ha av oss. Ofte er ordene da også masker, vi ønsker nok minst like ofte å gjemme oss litt som vi ønsker å avsløre oss. Vi gjemmer oss bak ordene og pynter på virkeligheten. Det som blir sagt ofte nok blir gjerne sant til slutt. Den som roper høyest blir trodd. Så vil man eie sannheten må man rope høyt og ikke være redd for å gjenta seg selv. Noe som veldig mange politikere har forstått, særlig de mer populistiske. Skal man virkelig overbevise, bør selvsagt budskapet være enkelt også. Men det er vel ikke slik at virkeligheten er enkel? Kanskje er det slik at det er de mest komplekse fortellingene som klarer å romme mest av sannheten, hva nå den måtte være?

For det er akkurat sånn det er, ikke sant? Skal man forklare seg selv fullt og helt, må man bruke mange ord, veldig mange ord. Ofte vil man være nødt til å motsi seg selv, være dunkel og uklar. Det vil være mange muligheter for misforståelser. Som Tor Åge Bringsværd har skrevet en plass, snakker du til mer enn to personer, så vil halvparten misforstå. Det er rett og slett en risiko man må ta, om man i det hele tatt ønsker å uttrykke seg om noe som helst. Enda verre enn det er å forklare seg selv, er det jo å forklare verden. Mange har prøvd, noe har blitt religion, noe har blitt historieskriving og kanskje enda mer har blitt politikk. Hva er for eksempel fortellingen om Norge? Vi er fredselskende, fiskespisende skigåere og bønder. Ja, det er vel mye sant i det? Men det føles vel neppe som hele sannheten. Særlig den delen med fredselskende og fredsmeglende har fått seg en liten bulk nå. Vår fortelling om oss selv som demokratiets og ytringsfrihetens forkjemper møter noe motbør. En ting er at de som føler seg krenket av vitsetegningene går til angrep på oss, både verbalt og verre. Det er nok bare en del av risikoen ved å ha ytringsfrihet. Dessuten har det faktisk ført til mer dialog mellom muslimer og nordmenn, enn vi noen gang har hatt.

Farligere er det, på mange måter, at enkelte forsøker å begrense vår ytringsfrihet innenfra, så å si. Når biskop Laila Riksaasen Dahl ber norske komikere begrense sin vitsing med kristendommen, senkes takhøyden så mye at vi alle kan ønske oss knebeskyttere. Det blir fullstendig baklengs i forhold til den pågående debatten. Problematikken er selvsagt vanskelig, vrien og kompleks. Men målet må vel være en større grad av toleranse, åpenhet, dialog og frihet? Da må vi kunne gå foran selv, så vi kan forsette på fortellingen om Norge som et land som jobber for demokrati, ytringsfrihet og toleranse.

Norges første, og eneste, kvinnelige statsminister

Synes du tjuefem år er lenge? For tjuefem år siden var jeg 12 år, så de siste tjuefem åra dekker altså hele ungdomstida og hele voksenlivet mitt så langt. Så for meg er det ganske lenge. Tenker man på at Norgenasjonen fylte hundre år i fjor, så er tjuefem år en fjerdedel av Norges historie, det høres også ganske lenge ut. Men stort sett så er det i privat sammenheng, og ikke i historisk, at tjuefem år er lenge. I den store sammenhengen er jo tjuefem år forsvinnende lite. Men det er jo et halvrundt tall og et lite jubileum verdt. I år er det altså bare tjuefem år siden Gro Harlem Brundtland ble statsminister i Norge for første gang. Hun var Norges første kvinnelige statsminister og nummer fem i verden. Første statsministerjobb varte i ikke lenge, bare åtte måneder. I de tidlige åttiåra blåste høyrevinden kraftig. Men ved neste korsvei fikk hun sitte lenger i statsministerstolen. Det var også da hun ble kjent over hele verden, ikke bare som kvinnelig statsminister, men fordi hun dannet regjering der nesten halvparten av statsrådene var kvinner.

Som alle vet, så er Gro Harlem Brundtland utdannet lege. Det var som ung kvinnelig lege hun startet sitt store politiske engasjement, for kvinners rett til selvbestemt abort. Dette kvinnepolitiske engasjementet har fulgt henne videre i karrieren. I langt større grad enn de sine forgjengere, andre kvinnelige statsministere som Indira Gandhi og Margaret Thatcher, brukte Gro Harlem Brundtland sin posisjon til å kjempe for at kvinner skulle få de samme rettighetene som menn. Selv om vi som er gamle nok til det, aldri kommer helt til å glemme tv-debattene mellom Gro og Kåre, så er det nok andre ting ettertiden kommer til å huske henne for. For det er som Marie Simonsen, Dagbladet, skriver i sin kommentar til jubileet: "Kanskje er det nettopp hennes posisjon som førstekvinne og rollemodell for en hel generasjon kvinner, som har redusert hennes betydning i kritikernes øyne. Da ser man bort fra at likestilling alene er den mest gjennomgripende omveltningen i samfunnet de siste 30 åra; i lovverk, i velferdsordninger, i yrkeslivet og familielivet. De kostbare reformene skjedde i ei tid vi ikke hadde 1300 milliarder kroner på bok, men vi hadde Gro. Det er ingen politikere siden som har hatt en større visjon for det norske samfunn. Noen milliarder til kommunene, eller til skattelette, blir smått i forhold."

Hun var Norges første kvinnelige statsminister, men vi skal ikke glemme at hun fortsatt også er Norges eneste. Hun gikk foran og kanskje vil noen følge etter. Alle norske partier, unntatt Fremskrittspartiet, har hatt en eller flere kvinnelige ledere. Om noen få måneder får jo også Fremskrittspartiet sin første kvinnelige leder. Kanskje ville dette også skjedd uten Gro, men det bør vel være hevet over en hver tvil at hun fikk fart i denne prosessen? Tjuefem år er ikke lenge, men noen ganger kan det skje mye på den tiden.

Tommelen opp for tommelen, igjen?

Tommelen var en gang en utrolig viktig legemsdel. Takket være tommelen kan vi gripe rundt ting. Det gjør det mye lettere å klatre, drikke, spise og både lage og bruke redskaper. Faktisk så er det tommelen og gripeevnen som skiller primatene fra de andre dyrene. Tommelen var altså et stort utviklingsmessig skritt framover. Så fort vi var i stand til å bruke redskaper, ble vi de andre dyrene overlegne. Vi hadde ikke de raskeste beina, skarpeste tennene eller klørne, men nå kunne vi lage oss det vi trengte – og vi kunne bruke det. Fantastisk. Og alt dette kan vi takke tommelen for. Ja, og også hjernen, selvsagt, den har vi jo litt hjelp av. Jeg har forsøkt å finne litt ut om tommelens historie, men det er ikke stort å finne. Noe vet en jo. Blant annet husker vi vel fra enten historietimene på skolen eller fra Astrix, at de romerske keiserne vendte tommelen opp eller ned for gladiatorene. Tommelen opp var bra, tommelen ned var den visse død. På samme måte viser vi jo fortsatt hva vi liker og ikke liker, uten samme dramatiske konsekvenser.

Men så skjedde det noe med den tykke, rare fingeren på siden av hånden. Vi glemte den litt, gjorde vi ikke? Når brukte du tommelen sist? Dårlig rykte har den også. To tomler, en på hver hånd, var et framskritt. Men ti tommeltotter skal det visstnok være helt ubrukelig å ha. For ikke å snakke om ti tusen tommeltotta, neggelsprett og Selbuvotta. Da kan det til og med gå galt med kjærligheten. Så både Halvdan Sivertsen og vi andre er enige om at tommelen ikke er så viktig lenger. Ja, den kan til og med komme i veien for både det ene og det andre. Enkelte ting må vi fortsatt gripe rundt, det er klart. Men i det daglige kommer tommelen for det meste i bakgrunnen. Som for eksempel når jeg sitter her og skriver dette. Alle fingrene har sitt å gjøre på tastaturet. Tommelen, stakkar, den får bare lov til å dunke på mellomromstasten. Dunk, dunk, dunk, som en ujevn og stakkato rytme. Men så er det jeg har gjort enkelte observasjoner blant den yngre garde. Kanskje er tommelen i ferd med å få sin renessanse? Tomlene flyr over tastaturet på mobiltelefonene når SMSer skal skrives, og tomlene er i flittig bruk når det spiles tv-spill. Plutselig har vi altså bruk for tommelen igjen. Om det er et like stort utviklingsmessig skritt som sist gang, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om.

Et spenningsmoment nå er jo i hvilken grad tommelen kommer til å utvikle seg. For når vi tar i bruk kroppen, vil gjerne den bruken utvikle seg gjennom generasjoner. Men spørsmålet er jo om de effektive tommelbrukerne er attraktive partnere og noen vi ønsker å formere oss med. Er det å kunne bruke tomlene til SMS og tv-spill en ønsket egenskap? Kanskje vil man ikke ha en mann eller kone, som sitter opptatt med mobil, data og tv døgnet rundt?

Er du jente, eller?

Tidene skifter og vinden blåser, for å parafrasere Bob Dylan, eller noe sånt. Men det finnes også visse ting som aldri forandrer seg. Kjønnsroller for eksempel, er visstnok ganske sementerte greier. Like fullt er det ganske så mange som snakker, og ikke minst skriver, om at mannsrollen er i stadig forandring. Den er visstnok under press også, og det er hardt å være mann. Derfor finnes det blant annet manneforskere, som forsker på hvordan det er å være mann. De finner sikkert ut mye, men forhåpentlig spør de ikke menn, for menn er så dårlige på å snakke. Spør jenter, de er opplært til å prate. Neida, jeg mener ikke å være frekk. Jeg har støtte i seriøs forskning. I en barnehage i Sverige filmet de i garderoben mens de hjalp barna i klærne. Samtalene de ansatte hadde med jentene forflyttet seg fra avdelingen og ut i garderoben. Guttene snakket de ikke med. Men de snakket til dem: Kle på deg!, Kom hit!, Fort deg! Gutta svarte sjølsagt også med kommandoer: Hjelp meg!, Lua! Ikke akkurat personlighetsutviklende og dype samtaler.

For det er jo sånn da, til tross for likestilling og bevisste foreldre, forskolelærere og lærere, så oppforer vi oss ikke likt mot gutter og jenter. Vi oppfordrer jenter til å sky konflikter og gutter til å konkurrere, for å si det svært så forenklet. Spør man små gutter hva det er å være gutt, svarer de at det er å ikke være jente. De definerer seg altså ved å nevne alt de ikke gjør som jenter gjør, leke med dukker, sitte stille, tegne osv. Gutter er ikke jenter, og de vet det. (Dette minner meg forresten om en av mine hjertesaker. Som alle vet, så klages det over at gutter ikke leser, og med lesing menes boklesing. Ja, men da bør man kanskje slutte å snakke om boklesing som jenteaktivitet, da? Gutter vil jo ikke gjøre jenteting.) Vi har hørt det lenge nå, ikke sant? Gutter maser og bråker, og får mest oppmerksomhet. Jenter er still og snille, og får være i fred. Er det ikke sånn i barnehagen, så blir det sånn i skolen. For det er jo ikke så nøye om det er positiv eller negativ oppmerksomhet. Alle forstår uansett hvem som er hovedperson. Så jenter ender opp med lite trening i å få respons på det de gjør. Gutta overvurder gjerne sine evner.

Gutter gjør ikke jenteting, sånn er det med den saken. Men dersom jenter gjør gutteting, blir det lagt merke til. Derfor heter det kvinnelig forfatter, jentefotball og jenteband, for eksempel. Det heter sikkert kvinnelig brannmann også. Men jeg har aldri hørt om guttegitarist, selv om guttemusikken visstnok finnes. Jentene inntar sjølsagt mannebastionen etter hvert, ofte i stillhet, noen ganger ved kvotering eller med masse bråk og ståk – de siste blir sjølsagt beskyldt for å være guttejenter. Ja, det er forskjell på gutter og jenter. De lærde strides om det er natur eller kultur, gener eller miljø. Spiller ingen (kjønns)rolle spør du meg. Noen som har vært kultur i tusener av år er så godt som natur.

Snurr film

Husker du hva du så på barne-tv da du var liten? Er du på min alder, så kan jeg nok gjette det. Litt Leikestove, noe Romlingane, en dash Mr. Nelson og Pernille – for ikke å glemme Pompel og Pilt. Mye dukketeater, med andre ord. En barndom fylt med pedagogikk og absurditet. Noen ganger var det tegnefilm. Det var stor stas. Jeg kunne se på hva som helst bare det var tegnefilm. Nå kan de fleste unger her i landet se tegnefilm akkurat når de måtte ønske det. Da jeg var liten var det ikke sånn. Som sagt hendte det at dukkene tok en pause og vi fikk se noe animert, stort sett var det på julaften. Men noen kunne se tegnefilm hjemme, nesten når de ville. Ikke på tv, selvsagt. Nei, de hadde lerret til å spenne opp og filmfremvisere og Tom og Jerry på filmrull, og det hele var uten lyd. Så antagelig kunne de ikke se film når de ville, men bare når far i huset orket å finne frem alt. Men det var en sikker vinner i barneselskap, det er klart. Like stas er det ikke å vise film til sjuåringer i dag. De har sett film før. Men pølser vil de ha.

Nei, det er klart det har skjedd mye på barneunderholdningsfronten. Tv har jo for lenge siden blitt en fullstendig selvfølge. Det flimrer over skjermen døgnet rundt og det finnes egne barnekanaler. Det er noe på tv når de vil se på tv. Vi var fullstendig styrt av klokka. Barne-tv var barne-tv og det var en halvtime i døgnet. Til samme tid hver dag, unntatt hvis det var sport. Ikke kan jeg huske at det var noen annen sport enn langrenn heller, men det er et sidespor. Klokka seks var det vår lille halvtime, take it or leave it. Vi slukte alt rått og ukritisk. Heldigvis var vi under NRKs trygge beskyttelse. NRK vil oss ikke noe vondt, det var i hvert fall helt sant på syttitallet.

Var det formiddagssending så var det Trim for eldre, noe jeg gjerne så på når jeg lå syk hjemme fra skolen. Dessuten sluttet de å sende for kvelden mellom tjueto og tjuetre, så vi skulle komme oss i seng og være trøtte på jobb dagen etter. Slike hensyn tar ikke TV3. Barne-tv var selvsagt en del av storsamfunnets pedagogiske prosjekt. Vi måtte lære mye for ikke falle langt bak russerne, det var våpenkappløp og erobring av verdensrommet – må vite. Ja, antagelig var Leikestove et viktig våpen i den kalde krigen. Hva Mr. Nelson og Pernille skulle ruste oss for, føler jeg at er mer usikkert. Tilbudet nå har blitt alt for bredt til at NRK kan spille en så stor rolle i dag. Selvsagt er barne-tv et begrep dagens barn også har inne. Men det har ikke en like stor og tydelig oppdragende rolle, barn i dag vil nok ikke huske det de så på barne-tv. Verken Barnas Supershow eller Fritt Fram kommer til å bli en så tydelig referanse som Pompel og Pilt eller Vibeke Sæther er for oss, spår jeg. Dukkene har pensjonert seg, reparatørene kommer ikke tilbake.

Jeg snører min sekk…

Vi nordmenn har alltid vært, som kjent, født med ski på beina. Som mødrene må ha grædt! Tar man med i betraktningen at det ikke var helt uvanlig å føde åtte – ti unger, blir det nesten ikke til å holde ut å tenke på. Det jeg ikke er helt sikker på, er om de også var født med staver? Jeg kommer i hvert fall verken langt eller fort fram uten staver. Selv om det nok kunne hjulpet de nyfødte på traven, så ble det jo enda verre for mødrene. Riktig nok var jo vintrene både snørikere, kaldere og lengre før, men mange ble vel likevel født mens solen skinte og det var bart på marken. Det må ha hemmet den grovmotoriske utviklingen noe kraftig å stampe rundt med ski på beina, ble de faktisk født med staver også, så gjorde nok ikke det underverker for finmotorikken heller. Lettere var det kanskje for de som var født på vinterstid og kunne nyttiggjøre seg disse redskapene fra første stund. Men like fullt må man vel lære å krabbe før man kan gå – selv gå på ski. Ugreit å krabbe med ski, det vet alle som har falt i bakken. Dessuten, ble man født med fullt utvokste ski, eller vokste skiene med barna? Slike ting er det nok dessverre ikke lett å få fullgode svar på. Ingen av min generasjon er født med ski på beina, i hvert fall som jeg vet om. Så sikker kunnskap fortaper seg nok bakover i historien. At dagens ungdommer skulle være født med ski på beina, er det vel de færreste som tror. De som har vært i nyhetsbildet nå rundt nyåret er helt klart født skiløse. Mange dro i hvert fall til skiparadiset Hemsedal uten ski. De dro visstnok kun for å feste, men kan det bli afterski uten ski først? Det kan kanskje by på problemer å finne ut hva som kom først av høna og egget, men hva som kommer først av skitur og afterski er rimelig uproblematisk å finne ut av.

Men Rune Gjeldnes er kanskje født med ski på beina? Han har i det minste hatt ski lenge på beina nå. Han er som kjent på vei over Antarktis og er nå den som har gått lengst alene på ski. Rune har nå gått snaut 3000 kilometer på ski, og han er ennå ikke framme – så bare det er sagt. Det er langt, og det er slikt som nesten bare nordmenn driver med. Selvfølgelig er det norskinger som har den forrige rekorden også. Men ski i seg selv er jo også et rimelig særnorsk fenomen. Det er ikke mange ord det norske språket har bidratt med til det internasjonale språksamfunnet, men ski er altså et av dem. Det betyr antagelig kløyvd stokk, som vi jo kjenner fra for eksempel skigard. Dessuten henger det også sammen med ordet skeid, som betyr noe sånt som; vei mellom åkrene på en gård eller veistykke en greier i ett uten å hvile. Men jeg regner med at Rune Gjeldnes må hvile i ny og ne. Selv har jeg hvilt skikkelig lenge nå. For dessverre har det jo blitt lang mellom snøvintrene her i Østfold. Vi kan snøre vår sekk, men det er sjeldent vi kan spenne våre ski.

Ordet er ditt, for kun kroner fem

Demokratiets grunnstein er uten tvil ytringsfriheten. Der medborgerne kan si hva de mener om øvrigheten, både høyt og til hverandre, uten å være redd for represalier, får aldri myndighetene for mye makt. De, myndighetene altså, må forsøke å beholde befolkningens gunst. I London finnes det kjente Speaker’s Corner i Hyde Park. Siden 1872 har en mengde kjente og ukjente mennesker, som for eksempel Karl Marx og Georg Orwell, utrykt sine tanker og politiske ideer der. Enda flere har sikkert møtt opp for å underholdes, og eventuelt opplyses. Et slikt offisielt ytringspunkt har selvsagt gjort det mulig for myndighetene å forby offentlige ytringer andre steder, men det er en annen historie. At det likevel har en funksjon og fylle, viser de store oppmøtetallene. Mange briter er innom en gang eller to i løpet av året, andre er innom et par ganger i måneden, mens hundrevis trosser vær og vind uansett. Det er ingenting å få kjøpt, ingen musikk – bare mennesker som har noe de vil ha sagt. Dessuten kan de selvsagt si det helt gratis.

Mange mennesker har mye hjertet, det er klart. De færreste vil vel ha problemer med å tro at jeg er en av dem. Jeg har i mange år sittet i sofaen, ikke sammenhengende, og ropt mot teven. Dessverre har jeg aldri helt fått klarhet i om den flotte Elvis-historien er virkelig sann, men mange med meg har sikkert hatt lyst til å skyte teven. Særlig under noe opphetede debattprogram. Men ikke har jeg pistol og ikke har jeg råd. Så jeg fortsetter å snakke hissig til teven. I det siste er det riktig nok ikke deltakerne i panelet som forundrer og forarger meg mest. For med teknologien har framskrittet kommet også til teven, og debattprogrammene har selvsagt blitt interaktive. Dere har nok ikke unngått å legge merke til stripen med SMSer som ruller nederst på skjermen? Si din mening, kun fem kroner pr melding. Helt utrolig billig. Men uansett om det er billig, så er altså ikke ytringsfriheten gratis lenger. Kanskje er det greit nok. Folk har i hvert fall nok lyst til å spre sine meninger, til at de synes det er verdt å betale for det. Det er jo lang billigere enn å blåse teven til himmels.

Nå nettopp, på nyttårsnatta sendte nordmenn tjuefem millioner SMS. Det blir ganske mange pr innbygger. Da føles det litt trist å ikke ha fått noen. Trøsten blir jo da at man har lest noen av disse SMS-greiene på teve. For eksempel på nattsendinger med musikkvideoer i det ene hjørnet og god plass til SMSer på resten av skjermen, kun fem kroner pr melding. Ikke søren om jeg vi ha tjuefem millioner sånne inn på telefonen min. Ytringsfrihet betyr ikke nødvendigvis at man behøver å si hva som helst, bare fordi man kan. Speaker’s Corner høres ut som en artig plass, verdt et besøk når man er i London. Men jeg tror jeg vil spare femmeren min og forsette å skjelle ut teven.




Check me out!

Hvilken dag er det i dag? Er det… ?

Julekalenderen er kanskje den fineste og greieste av alle kalendere. Enten det er en vanlig sjokoladekalender eller en mer luksuriøs pakkekalender. Uansett er den ganske oversiktelig, til tross for at det av og til kan være vrient å finne dagens luke, den er lett å forstå og den gir en belønning hver dag. Det samme kan jeg ikke si om min 7. sans. Dagene er lette å finne, det er så, men det er aldri noen sjokolader eller pakker i den – lite belønning å hente, altså. Det kunne kanskje blitt litt i overkant mye å drasse rundt på, også. Dessuten kan man kanskje påstå at lørdag og søndag er belønning nok i seg selv, fridager som de jo er? Den 7. sans fyller mange nyttige funksjoner, men den blir aldri så grei og vennelig som julekalenderen. Å telle seg ned eller fram til julaften er jo en hyggelig og forståelig ting, en sjokoladebit om dagen inntil den store dagen er der. Det gir, i tillegg til de før nevnte belønningene, svært lite rom for forvirring. Akkurat det siste gjelder også for min 7. sans, eller i det minste er intensjonen at den skal snevre inn rommet for forvirring. En grunn til at det stort sett går greit, så lenge jeg er noenlunde våken når jeg noterer ned en avtale, er de fleste rundt meg er enige om datoer og dager. Ikke enige om når det passer, men at mandag er mandag og at desember er desember.
Det er for eksempel veldig sjelden det er nødvendig å bli enige om hva som er ukas første dag, før man lager en avtale. Men det vet vi jo det har vært, og vel er, en del uenighet om. Men hvorfor mandag eller søndag? Tenk så fint det kunne være om uka begynte på onsdag, da ble det jo helg nesten med en gang. Ja, ja, nei, nei. Man kan selvsagt ikke drive med å tulle sånn med kalenderen, da blir det jo bare krøll. Bare tenk på hvor forvirrende det kan virke når man bytter tidssone, bare noen få timer kan være nok til å komme ganske i ulage. Tenk så i ulage de må ha blitt i 1582, når pave Gregory XIII fjernet en uke fra den kalenderen folk hadde vært vant til side år 45 før Kristus. Han bestemte at dagen etter 4. oktober skulle være 15. oktober. Ganske mange ble sure og mente de tapte lønn. Som ikke det skulle være nok, flyttet han hele nyttårsfeiringa. Plutselig skulle ikke det nye året begynne 25. mars lenger, men på 1. januar. Det må det ha vært vrient å forholde seg til.
Engelskmennene, som jo ikke forholdt seg til pavedømmet, innførte derfor ikke den nye kalenderen før i 1751. Så de hang ti dager etter de katolske statene i Europa, snakk om jet lag. Det kan ikke ha vært enkelt for en sjømann, som pendla jevnlig over kanalen, å føre dagbok. Faktisk kunne de få pepper for ikke å be på søndager, for eksempel, men det var det nok ikke bare moro å holde styr på. Da hadde de nok satt stor pris på å få en enkel og grei sjokoladekalender til å hjelpe og trøste seg med.

Hva skal du bli når du blir stor?

Hvordan blir vi tilslutt de vi er? Svarene er mange og varierte, det som ikke skyldes arv, skyldes antagelig miljø. Arv er arv, og det er lite vi kan gjøre med. Eplet faller, som kjent, ikke så langt fra stammen – men du verden så langt det kan trille. Så det er utvilsomt at vi lar oss forme mye av miljøet. Men hva er nå dette miljøet? Jo, det er selvsagt folk rundt oss, de folka vi kjenner, bryr oss om og ser opp til. Dessuten er det de rundt oss som ønsker å overføre sine idealer på oss. Først og fremst dreier det seg nok om familien, det vi ikke arver fra dem får vi altså inn andre veier. Men det kan også være naboer, lærere og ikke minst venner. Sånn har det jo liksom alltid vært. Vi har lært våre idealer fra våre nærmeste. Døtre ble som sine mødre og sønner ble det samme som sine fedre. Likte man ikke den muligheten, dro man til sjøs. Jentene hadde ikke så mange valg. Ville man absolutt se opp til noen utenfor familien, så var det ikke heller så mange valg. Det var selvsagt Jesus, og for katolikkene også helgener. Var man mindre fredsommelig fantes det krigsmenn og konger man kunne se opp til.
Alt det har forandret seg drastisk. Til tross for at vi har gått fra storfamilie til kjernefamilie, så forholder vi oss nok til langt flere i oppvekstårene, enn våre forfedre. Ikke bare forholder vi oss til mange flere, men vi forholder oss også til mange vi aldri møter i virkeligheten. Det er noe som jeg vil anta er rimelig nytt i menneskehetens historie. Det er klart at vi alltid har hørt historier om kjente personligheter, enten de hørte til hoffet eller nabolandsbyen. Fortellinger og eventyr har også blitt fortalt, det er klart. Antagelig har vi aldri brukt så mye tid på fiksjon som vi gjør nå, med tv-serier, bøker, tegneserier og filmer. Men fiksjoner er jo en ting, noe annet er jo alle de forbildene vi skaffer oss uten å treffe dem. Elvis Presley var jo blant de aller første svære idolene. På femtitallet fikk vi de første ungdommene, og med dem fikk vi den første ungdomsmusikken – altså rock n’ roll. Da besvimte jenter bare de så den kjekke og hoftesvingende smørsangeren på tv. Gutta, de som ikke besvimte, bestemte seg for å bli rockestjerner istedenfor å følge i fars fotspor. Så det er sikkert godt for både variasjonen, og samfunnsutviklingen, at ungdommen søker ut over den nære familien etter forbilder.
Vi trenger forbilder for å "finne oss sjæl" og for å bli oss selv. Er man skrivelysten ser man kanskje opp til forfattere og er man musikkinteressert ser man opp til popstjerner. Først prøver man kanskje å ligne mest mulig på idolet sitt, sånn som alle ungjentene som så ut som Madonna på åttitallet. Siden prøver man nok å forme seg selv også i kontrast til tidligere forbilder. Seg selv blir man kanskje ikke fullt ut før man har klart å skjule sine forbilder?